Få dem til å prate svensk og oppføre seg som svensker, det var målet for arbeidsstuene og deres inntak av tusenvis av tornedalsbarn. – Det ble gjort for at barna skulle bli riktige svensker og gode medborgere, sier Curt Persson, lektor i historie ved Luleå tekniske universitet. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
Historiker Curt Persson er utålmodig på tornedalingenes vegne. Kirken har tatt sin tørn, nå er det opp til sentrale myndigheter å følge opp.
Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
«Det er ikke de utsatte som skal gjøre jobben, det er staten som skal gjøre jobben.»
Curt Persson, historiker og lektor
Curt Persson er lektor i historie ved Luleå tekniske universitet. Han stilte på alle høstens fem treff i «Askel sovinthoon – steg for forsoning». Møteserien var kirkens initiativ for å be om unnskyldning for sin rolle i arbeidsstuene, og Svenske tornedalingers riksforbund var medarrangør.
Perssons rolle som historiker var å belyse hvordan arbeidsstuene startet og fungerte, og hva deres oppdrag var. Vi fulgte foredraget i Kihlangi fire mil nord for Pajala. Det var lærerikt, men også dystert.
– Jeg tar i stor grad for meg en forsvenskningsprosess som var nokså unik for arbeidsstuene i Norrbotten og Västerbotten. Man strevde og jobbet for å gjøre slutt på det språket som folk hadde, altså meänkieli. Barna skulle bli svensker på alle sett og vis, sier Persson.
Ett viktig verktøy var altså de såkalte arbeidsstuene. Mye av årsaken til at stat og kirke la så mye energi inn i forsvenskningen nettopp nord i Sverige, klargjør lektoren, hadde med språket å gjøre.
Historien som Persson fortalte har mange fellestrekk med det kvener opplevde her hjemme. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
– På den tiden anså man at den meänkieli-talende gruppen var illojal, og en trussel mot det øvrige Sverige. Derfor skulle barna lære seg svensk, og de skulle også lære seg å håndtere livet i svensk kultur, forklarer Persson. Arbeidsstuene fikk betalt fra staten for hvert meänkielitalende eller samisktalende barn de hadde. Det var, forklarer han, et veldig raffinert verktøy for assimileringen, forsvenskningen.
– Man anså at tornedalingene så å si var en trussel mot den svenske stammen, fordi de pratet meänkieli, den gamle finsken. Den som tilhørte fienden, det vil si tsardømmet som Finland tilhørte i veldig lang tid. Helt fram til 1917.
– Veien videre da?
– Det viktigste er at regjeringen virkelig viser handlingskraft. Man kan sette i gang med saker som heller ikke er så vanskelige. For eksempel se til at saksbehandlere innen skole, fylke og region får lære mer om minoriteten tornedalinger, sier Persson. En anbefaling som etter hans oppfatning også må avspeile seg inne i skolen. Historiefaget, ikke minst, slik at elevene får lære mer.
– Tornedalingene er den minst kjente nasjonale minoriteten i Sverige i dag. Det må vi rette opp i, sier han, og peker på de to viktigste tingene man etter hans oppfatning må realisere.
For det første må man virkelig ta til seg sluttbetenkningen fra Sannhetskommisjonen. Den består av et førtitalls ulike forslag som ifølge historikeren egentlig ikke koster så mye å gjennomføre. Det handler om å prioritere innenfor budsjettet, sier han.
– Det andre er at staten virkelig erkjenner at man har gjort en feil. I en forsoningsprosess kan man ikke gjøre noe mer dersom ikke den parten som har begått et overgrep, erkjenner at det er begått et overgrep. Først da kan man begynne med selve prosessen, som handler om en lang vei. Den veien leder først til en unnskyldning, siden muligens til en forsoning.
– Det må komme i riktig rekkefølge?
– Ja. Og det kommer til å ta tid. Men det vises ennå ingen tegn fra staten at man vil ta tak i det. Dessverre. Rapporten kom i november for to år siden, så de har hatt lang tid på seg. Til i det minste å deklarere noe de vil gjøre.
Det er gjort en stor jobb med å dokumentere og forklare og peke på gode tiltak, spørsmålet er om myndighetene vil følge opp.
Rett nok har STR-RT fått midler til å spre kunnskap, men Persson er skeptisk til denne ideen, om at minoritetens eget forbund tydeligvis skal gå foran, overta statens oppgave og dra forsoningslasset.
– Jeg mener at det er feil. Feil på det viset at det er ikke de utsatte som skal gjøre jobben, det er staten som skal gjøre jobben. En jobb staten skal gjøre ved hjelp av de forslagene som ligger i kommisjonens sluttbetenkninger, sier han.
Det som etter Perssons oppfatning også er nødvendig, er å produsere flere læremidler. Hefter og bøker og annet materiell som tar for seg tornedalinger samt de overgrepene som ble gjort.
– Det vil øke presset på staten til å aktivere seg, men framfor alt sørge for at det kommer læremidler inn i undervisningsrommet. Fra førskolen og grunnskolen, forbi videregående og inn i høgskole og universitet, tilrår historielektoren.
