Var redd for reaksjoner – nå har hun 18 000 følgere

I begynnelsen var Hannah Rane (33) nervøs for å bli oppfattet feil, men hun kunne ikke la historien om sine forfedre passere i stillhet. (Foto: Vebjørn Vinjar Karvonen)

 

Da Hannah Rane begynte å fortelle om sin tornedalske bakgrunn på Instagram, var hun redd vennene skulle tro hun hadde gått fra vettet. Nå følger rundt 18 000 mennesker formidlingen hennes av en historie som lenge også var ukjent for henne selv.

 

Vebjørn Vinjar Karvonen
vebjorn@ruijan-kaiku.no

 

Hannah Rane vokste opp i Stockholm, langt fra slektens røtter i Norrbotten. Først i voksen alder begynte hun å sette seg inn i den tornedalske historien, og det hun oppdaget, gjorde sterkt inntrykk.

– Jeg tok et nettkurs ved Tornedalens folkhögskola fordi det var så vanskelig å finne informasjon på internett. Etterpå var jeg sjokkert over alt vi hadde lært, forteller hun.

Hun begynte å lete etter mer informasjon på Instagram og Youtube, men fant overraskende lite.

– Jeg tenkte: Hvorfor snakker ingen om dette på nettet? Hvorfor er det ingen som forteller hva som har skjedd? Hvorfor er det liksom glemt?

Dermed bestemte hun seg for å gjøre noe med det selv.

Redd for å bli oppfattet som gal

Det hele startet en januardag i 2025, under en tur i Björkliden like ved Abisko, hvor tok hun fram mobiltelefonen og filmet seg selv ute i skogen. Hun spilte inn en engelskspråklig fortelling om sitt folks historie, men nølte med å publisere den.

– Jeg var kjempestresset over å legge den ut. Jeg tenkte at hvis vennene mine ser dette, kommer de til å tro at jeg har blitt helt gal. At jeg i 30-årsalderen har begynt å oppføre meg som en Gen Z og legge ut videoer på Instagram.

Bekymringen viste seg å være unødvendig. Responsen var overveldende positiv.

Siden januar 2025 har hun brukt Instagramkontoen @tievaki til å fortelle om tornedalinger, kvener og lantalaiset, og om den svenske assimileringspolitikken.

Navnet er satt sammen av familiens gamle slektsnavn Tieva og ordet vakituinen, som betyr varig eller permanent.

– Vi har alltid levd her, og vi kommer alltid til å leve her, sier hun om tanken bak navnet.

Skammen som gikk i arv

For Hannah er historien også personlig. Morfarens søster var blant barna som ble sendt til de såkalte arbeidsstuene i Nord-Sverige.

Arbeidsstuene ble opprinnelig etablert for å gi barn fra fattige familier mat, husrom og skolegang. De ble imidlertid også en del av den svenske assimileringspolitikken, hvor barna skulle oppdras i svensk språk og kultur.

Ifølge Hannah preget oppholdet morfarens søster resten av livet. Etter at hun forlot arbeidsstuen, flyttet hun fra Norrbotten og vendte aldri ordentlig tilbake.

Hannah forteller om en episode som har gått igjen i familien. Da morfarens søster fikk besøk av sin egen mor i Stockholm, skammet hun seg over at moren snakket dårlig svensk og skilte seg ut.

– Hun hadde venner på besøk og stengte moren sin inne på soverommet. Hun sa at hun ikke måtte komme ut mens vennene var der.

Moren skal senere ha ringt Hannahs morfar gråtende og fortalt at hun ville reise hjem.

– Jeg tror det var på grunn av skammen etter det som hadde skjedd på arbeidsstuen. Hun ville ikke at vennene skulle se hvor hun kom fra, eller at familien hennes snakket annerledes.

Hannah mener den svenske assimileringspolitikken skapte en taushet som ble videreført mellom generasjonene.

– Den eldre generasjonen så hvor dårlig barna deres ble behandlet på grunn av hvem de var. Derfor begynte de å tie om bakgrunnen sin. Etter hvert gikk denne tausheten i arv.

Selv fikk hun aldri høre særlig mye om familiens bakgrunn fra besteforeldrene.

– Men jeg vokste ikke opp der oppe, så jeg hadde heller ikke lært at vi skulle være stille om dette. Kanskje var det derfor jeg begynte å legge ut videoer.

Forsker og historieformidler

Ved siden av historieformidlingen har Hannah en akademisk bakgrunn. Hun startet i akademia innen miljøvitenskap 2014, og blant annet jobbet med klimamodellering, geofysikk og karbonlagring.

Nylig avsluttet hun et forskningsprosjekt i England og flyttet tilbake til Stockholm.

I dag arbeider hun deltid med kommunikasjon i Met Nuoret, den tornedalske ungdomsorganisasjonen. Organisasjonen oppdaget henne gjennom Instagram og tok kontakt fordi hun allerede formidlet kunnskap om minoritetens historie.

Selv ser hun imidlertid ikke for seg å legge forskerkarrieren på hylla.

– Jeg er jo forsker i bunn og grunn. Men dette er absolutt noe jeg kan jobbe med ved siden av. Jeg vil gjerne gjøre begge deler.

Hun omtaler heller ikke seg selv som noen særlig mediekyndig person.

– Jeg filmer meg selv i skogen og snakker om arbeidsstuene og forteller folk hva som har skjedd. Men folk synes tydeligvis det er interessant.

For Hannah handler det først og fremst om å bevare historier som står i fare for å forsvinne.

– Det farligste, dersom vi skulle forsvinne, er at vi blir helt usynlige og glemt. Derfor er det viktig at vi også synes i dagens verden, med sosiale medier.