Romandebuttanten fra Jarfjord i Finnmark får gode omtaler i sin debutroman Ultima Thule. (Foto: Vebjørn Vinjar Karvonen)
I Andreas Tharaldsens debutroman Ultima Thule har kapitalismen slukt Finnmark, og lokalsamfunnene er forvandlet til turistattraksjoner. Redningen skal være en samisk oversettelse av Karl Marx’ Kapitalen. Det er bare ett problem: Revolusjonæren som skal gjøre jobben, kan ikke samisk.
Vebjørn Vinjar Karvonen
vebjorn@ruijan-kaiku.no
Handlingen i Ultima Thule er lagt til en ikke altfor fjern framtid, hvor kapitalismen har fått utvikle seg nærmest uten motstand. Fiskebruk og tradisjonelle næringer har forsvunnet, og Nordkalotten er blitt et turistparadis hvor stadig mindre er ekte.
– Det er egentlig et skuespillersamfunn, et spill for galleriet, forteller forfatter Andreas Tharaldsen
Midt i dette samfunnet sitter en revolusjonær på et fjell i Sør-Varanger. Han er overbevist om at en oversettelse av Karl Marx’ Kapitalen til samisk vil kunne gi folk en ny forståelse av samfunnet og legge grunnlaget for en revolusjon som kan ta tilbake verdiene som er på vei til å forvitre i det nye samfunnet som er på randen av å miste seg selv.
Men problemet er bare at hovedpersonen ikke kan samisk.
Han har dessuten utviklet en sterk frykt for hvite reinsdyr og er svært glad i Mack-øl.
Byr på humor i jakten etter en forsvunnet oversettelse
Etter gjentatte mislykkede forsøk på å lære seg språket, begynner hovedpersonen å lete etter en annen løsning.
I romanens univers skal den historiske arbeiderbevegelsespioneren Ellisif Wessel ha begynt på en samisk oversettelse av Kapitalen, som siden har forsvunnet.
Hovedpersonen blir overbevist om at et av Wessels dikt inneholder ledetråder til hvor manuskriptet befinner seg.
Han søker derfor hjelp hos en sprengningsarbeider for å finne fram til den angivelige oversettelsen som etter alt og dømme ligger gjemt inne i fjellet.
Det blir starten på en absurd reise gjennom et Finnmark som er blitt forandret til det ugjenkjennelige.
Champagne i stedet for Mack, et politisk budskap
Tharaldsen bruker romanen til å lage politisk karikatur av hvordan turismen og kommersialiseringen kan forandre lokalsamfunn.
I framtidens Finnmark er blant annet Mack-bryggeriet lagt ned. I stedet har en musserende vin fra Jarfjord, Aqua Ultima Thule, blitt en internasjonal eksportvare.
Vinen produseres etter en særegen metode, hvor den lagres om bord på Hurtigruten og stadig vendes av skipets bevegelser.
Tharaldsen forteller at han har brukt overgangen fra øl til musserende vin som et bilde på klasseforskjeller og hvordan kulturen forandres når kapitalen får stadig større innflytelse.
Men ikke alt er blitt forandret. På en lokal pub finner hovedpersonen fortsatt mennesker som representerer det gamle Finnmark.
Der møtes samisk, kvensk, russisk og norsk kultur, og gamle fortellinger og tradisjoner lever videre.
For alle som har vært ute en vinternatt før på disse traktene, vil vi kanskje kjenne igjen denne gjengen på puben. At dialogene skrives på dialekt, er med på å skape liv til skikkelsene.
Inspirert av nordkalotten, og flerstammers møte
Tharaldsen har selv vokst opp i Jarfjord i Sør-Varanger, og mye av inspirasjonen til romanen kommer fra kulturen og historien i området.
Han er særlig opptatt av hvordan de ulike kulturene på Nordkalotten har møttes og påvirket hverandre.
I romanen finner vi blant annet referanser til kvenske badstutradisjoner, måtehold, håndverk og fortellerkultur, noe Tharaldsen selv drar veksler på gjennom oppveksten.
Forfatteren trekker også historiske linjer til Kautokeino-opprøret og Lars Jacobsen Hætta, som oversatte deler av Bibelen til samisk under fengselsoppholdet etter opprøret.
Ideen om å oversette Marx til samisk bygger delvis på denne historiske parallellen, meddeler forfatteren, som har både interesse og kunskap om historien til regionen.
Samtidig har Tharaldsen gitt den revolusjonære hovedpersonen flere svakheter. Han er både distré, øltørst og tilbøyelig til å finne lettvinte løsninger på vanskelige problemer.
Får omtale blant de største
Tilbakemeldingene på romanen har ikke latt seg vente. Spaltister i både Klassekampen og NRK omtaler boken i positive ordlag, og hyller debutten. Anmelderen i kulturskriften Vagant tillater seg også å rette misstanke mot hovedpersonens sinnstilstand, og spekulerer tydelig i om vedkommende er gal.
Forfatteren selv syntes det er spennende med tilbakemeldinger og omtale, og når vi spør han om Vagants tolkning drar han på smilebåndet.
– Jeg tror heller jeg betrakter ham som en revolusjonær som har fortapt seg i revolusjonen.
Tharaldsen åpner også for en annen tolkning: Kanskje er hovedpersonen en av de få som faktisk ser hvor absurd samfunnet rundt ham har blitt.
Servitøren som vil krydre norsk litteratur med nordnorsk humor





