Finnmarking, servitør, revolusjonær, forfatter og «halvstudert røver». Møt Andreas Tharaldsen. (Foto: Vebjørn Vinjar Karvonen)
I 2022 skjer det en feil. På et kontor til Universitetet i Tromsø sendes det ut en mail som ønsker velkommen til studiestart til forfatterstudiet. Problemet er bare at i stedet for å gå til 15 stykker, går den til 40. For Andreas Tharaldsen er det starten på en ny vei i livet.
Vebjørn Vinjar Karvonen
vebjorn@ruijan-kaiku.no
– Jeg skulle egentlig ikke kommet inn på studiet, men det var der jeg begynte å skrive for alvor.
Andreas Tharaldsen (32) er servitør, forfatter og, som han selv sier det; en pragmatisk revolusjonær og halvstudert røver. Han har aldri fullført noen grad på universitetet.
Han har derimot servert kongen, vært klubbleder i Fellesforbundet og nå gitt ut to bøker. Debutromanen Ultima Thule handler om en mann som vil oversette Marx til samisk, men som ikke kan språket. Den har fått gode omtaler, og du kan lese om boka ved å klikke her.
Men mannen bak boka har en historie som er minst like interessant som boka selv. Og den begynner i en kjeller i Jarfjord.
Den gang var det bare vanlige, gamle folk
Det var sauna i kjelleren. Oldefaren skar mye i tre, fra økseskaft og terskler til og med en veggklokke han dreide til oldemor, og han (mente å) kunne stoppe blod. Familien var med på laksefiske. Alt dette var kvensk, men ingen kalte det det.
– Jeg tenkte ikke på det som kvensk den gangen. Det er først nå, da jeg har utviklet en bredere kulturell og politisk forståelse, at jeg har fått en bevissthet om at det var kvensk kultur, sier Tharaldsen.
Han er født og oppvokst i Jarfjord i Sør-Varanger. Oldefaren kom fra Sodankylä i Finland, reiste mot fisken og sjøen og ble senere kirketjener. Han tok med seg kulturen, og familien førte den videre uten at de nødvendigvis brukte ordet.
Andreas Tharaldsen forteller om hvordan synet på oppveksten sees i nytt lys etter han fikk en bredere forståelse for politikk og kultur. (Foto: Vebjørn Vinjar Karvonen)
– Det har ikke vært hemmelig, men heller ikke noe man snakket så mye om, sier Tharaldsen. Han tror det er en vanlig historie i hans generasjon.
Tåken som lettet
Interessen kom i tenårene og vokste etter at han flyttet hjemmefra. Man ser først hva man har kommet fra når man har forlatt det, forteller han. Søsteren, som har blitt opptatt av slektsgransking etter at hun fikk barn, har lært ham mye. Og den kvenske våren har gjort det lettere å snakke om.
Det kvenske er likevel bare én av trådene. En slekt forgrener seg raskt, når man begynner å forske på den. To foreldre, fire besteforeldre, åtte oldeforeldre, seksten tippoldeforeldre. I løpet av knapt hundre år opererer man med fire generasjoner og 30 forskjellige liv. Det åpner for et bredt mangfold, også for Tharaldsen.
Tharaldsen debuterer med sin første roman hvor vi reiser til et Finnmark i nær fremtid preget av turisme, og et samfunn som ifølge hovedpersonen trenger en samisk oversettelse av Karl Marx, Das Kapital. (Foto: Vebjørn Vinjar Karvonen)
Og akkurat etternavnet hans kommer fra norske nybyggere fra Østerdalen. Det var folk som fikk tildelt jord, og en litt høyere status enn andre.
Familien var litt kry over tipp-tippoldefaren Erik Karlsen fra Østerdalen, skikkelig nordmann, og en god kar. Men nå ser Andreas litt skrått på denne fortellinga.
– Han var jo egentlig en mislykka bonde fra Østerdalen, en kolonist. Heldigvis klarte de ikke å isolere seg. Det ble jo inngifta, sier han.
En takknemlighetsgjeld
Oldefaren som kom fra Finland var også svært takknemlig overfor Johan Nygaardsvold, Arbeiderpartiet og den norske staten. Han var stolt tilhenger av arbeiderbevegelsen, og sverget at familien var «norske først», lojale mot Norge og NATO og Einar Gerhardsen.
Samtidig ble mange innvandrere i Nord-Norge overvåket. Det hersket uro på Stortinget, ville våre nye landsmenn i nord true rikets sikkerhet? Den finske fare, og den røde fare ble knyttet opp mot kvenene.
Tharaldsen har bemerket seg paradokset, og tror andre innvandrergrupper og minoriteter kan kjenne seg igjen. Et sterkt ønske om å tilhøre, men en likevel skeptisk tone fra majoriteten.
– Det kan bli en slags takknemlighetsgjeld, sier han.
Venter på den første kvenske restauranten
Tharaldsen peker på at få har kvensk som hjemmespråk, og at det er en tung vei inn for de som vil ta det tilbake. Selv har han prøvd litt Duolingo på finsk, men det er vanskelig å kreve en del kapasitet. Likevel har han en visjon om at det kvenske skal komme inn i kulturen, både gjennom maten, skikkene og språket.
– Jeg venter jo kanskje på den første kvenske restauranten i Oslo.
Rødmer av egne vitser
Humoren har han med seg hjemmefra, selv om han ikke er typen som tar plass rundt middagsbordet.
– Hvis jeg finner på å slå til med en vits selv, er sannsynligheten stor for at jeg rødmer og må redde meg selv ut av situasjonen.
Men det hindrer ikke forfatteren til å hylle de som bringer tradisjonen med historiefortelling videre.
– Hvis man drar på bålfest i Jarfjord lever historiene fortsatt, den muntlige fortellertradisjon.
Tharaldsen mener vi har et ansvar for å bidra til å ivareta kulturen, og ser på skrekk med ungdommen som importerer en globalisert kultur, slik at det ikke spiller noen rolle om man er fra New York eller Paris. Særegenheten er viktig for Finnmarkingen.
Fremtid i litteraturen
I dag skriver Tharaldsen sakprosa, skjønnlitteratur og poesi, og tar emner i litteraturvitenskap i Oslo. Som pragmatisk revolusjonær servitør ser han likevel nytten med å innimellom ta servitøroppdrag for rederiet Wilhelmsen, der han blant annet serverer champagne når nye skip døpes. Likevel er det lidenskapen for å skrive som driver ham.
