– Visst er vi kvener i Sørreisa

– Visst er vi kvener i Sørreisa, sier Harald Gustavsen og Anne Edvardsen (t.h.) Elsa Edvardsen til venstre. Kuvat: Liisa Koivulehto

 

Svært mange i Sørreisa har røtter i Nord-Sverige og Tornedalen. Det kvenske er underkommunisert.

 

Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no

 

Allerede ved første håndhilsning får vi høre om det kvenske.

– Det er vel ikke så mange som kaller seg for kven, men mange har aner i Nord-Finland og Nord-Sverige, blant annet jeg, sier leder i Sørreisa historielag, Dag Martinsen.
Hans slekt er et sted fra nord for Pajala.

– Det kan være både samisk og diverse. De kom rundt år 1840 og eg vet ikke så mye av dem, men har drevet på med slektforsking og fulgt deres vandring nordover. Eg kaller meg som en nordkalottcocktail, forteller Martinsen.

– Eg har jo også noen som man ikke vet hvor de kom fra, fordi de kom som barn, fra nordre Tornedalen en plass, men han ble regna som kven i folketellinga. Han var min tipp-tippoldefar. Det var mulig at han kom til slektninger. Her ble han kalt for Stor-Mikkel. Han kom hit som seksåring, forteller Martinsen.

Sørreisa-Nordreisa

Temaet har vært diskutert i familien en god del i over et års tid. Dattera til Martinsens kone Elin Myhre, Kristine Myhre Tunheim, er en av regissørene til Kyläpeli i Nordreisa. Martinsen hadde også en liten step-inn rolle som handelsmann i fjorårets Kyläpeli, da de var med for å se og en av skuespillerne var blitt syk.

– Det kvenske i Sørreisa er veldig underkommunisert, mener Elin Myhre.

– Når du leser Sørreisa bygdebok, skrevet av Svein Hansen, står det at på veldig mange gårder kom de første bosetterne fra Jukkasjärvi eller Pajala. Men det kvenske er blitt nesten borte. Det er svært få som går her og kaller seg kvenske, men dette er jo kjempeviktig, sier Myhre, også hun styremedlem i historielaget.

Kvensk byggeskikk

Martinsen er spent på hva Troms fylkeskommune vil finne av kvenske kulturminner i sørfylket.

– Her i Sørreisa har det vore om å gjøre å rive skiten, så det er få bygninger igjen. Min bestefars gård var revet i fjor, og den var tømra på kvensk vis. Vi vet at det har vært mye kvensk her. Martinsen var med på et seminar som Troms historielag hadde om kvensk byggeskikk i fjor.

– Der fikk vi se bilda av kvensk tømring og derfor er jeg sikker på det at dette var på kvensk vis.

I Sørreisa historielag har man snakket om de kvenske barna som kom til Norge på 1700- og 1800-tallet. Tippoldefar til styremedlem Vivian Jakobsen var en av dem.

Mange historier

– Min tippoldefar Andres Hansen var oppført som kven i folketellinga. Han kom alene fra Jukkasjärvi til kysten da han var tolv år. Det var ikke noe stort kvensk samfunn her, så de ble nok blanda og fornorska i samfunnet. Hvem skulle han snakke kvensk med?

Fra besteforeldregenerasjonen har Vivian Jakobsen hørt to ulike versjoner av tippoldefarens historie.

– Den ene heter at det var dårlige kår hjemme og at han ble frakta med samer til kysten og solgt for ei kagge brennevin eller en sekk mel. Den andre heter at han hadde en stor eventyrlyst og ville fare til kysten fordi han hadde så lyst å fiske. Han var født i 1825 og det som var interessant er at de samme saman som frakta han til kysten, kom med arv fra foreldrene da de døde. Det var på 1840-tallet. Eg tenker da at de var gode venner eller eventuelt slektninga. Og for de pengan kjøpte han en fembøring så han kunne drive med fiske. Dette syns jeg var utrolig spennende! Men han skrev ikke noe, vi har bare sekundæropplysninger om han.

Vivian Jakobsen har også en kvensk tippoldemor fra Lyngen.

Ikke statisk, men dynamisk

– Kan vi egentlig stadfeste etnisitet og kultur? Det er noe som er i stadig endring. Ulike folkeslag har vandret og blandet. Vi har ikke tre ulike kulturer her, men vi har en kulturhybrid. Vi er ikke enten eller, men både og. Jeg har kvenske røtter, men også andre, alt er smeltet i hop. Vi er litt av hvert, men du kan ikke se det fra utsida, mener Jakobsen.
Hun forteller et eksempel om en utenlandsk gjest som skulle reise hjem og var skuffet over ikke å truffet en same under sitt opphold i Nord-Norge.

«Spurte du de du prata med hva de var?» hadde Jakobsen spurt henne.

– Vi går jo ikke kledd som en stereotypi. Hvordan vet du hvem du prata med? Alle utvikler seg, og kanskje bort fra det man var tidligere. Kultur er jo dynamisk, ikke statisk.

Også i Gumpedalen

Anne Edvardsen har en kvensk oldefar fra Pajala.

– Jeg vet ikke så mye om det, bortsett at han bodde i Andselv, og oldermor kom fra Helsinki. De var fattige, og satte noen av barna bort og reiste til Honningsvåg hvor de døde. Underveis bodde de også i Øksfjord ved Alta, og de hette Gustavson.

Hun har også en tippoldefar som kom fra Jukkasjärvi som femåring.

– Han ble satt på en gård i Gumpedalen, hvor han også bygde hus senere. Han hette Hans Henrik Hansen, og derfor heter stedet Hansmoen. Men bare tuftene til huset er igjen i dag, forteller Edvardsen.