Elvesang.

Ungdomsbok om den finske innvandringa til Norge.

Jan Oscar Bodøgaard
Ellen Hofsø
Elvesang 
ČálliidLágádus (ForfatternesForlag) 2017
271 sider

Med Nordkalotten menes de nordligste delene av Norge, Sverige, Finland og nordvestre del av Russland. Her har folk livnært seg av fiske og jordbruk i kystområdene, mens i innlandet har reindrift og jordbruk vært det viktigste livsgrunnlaget. Uår som følge av feilslåtte avlinger kunne i verste fall føre til hungersnød, og opp gjennom tidene har mange fra Nord-Finland og Nord-Sverige søkt til kystområdene i Nord-Norge. Der var mulighetene større for et bedre utkomme og et bedre liv, nettopp fordi man hadde flere bein å stå på næringsmessig.

Særlig på 1860-tallet var innvandringa østfra stor, ikke minst av barn og unge som gikk, bokstavelig talt, mot en uviss skjebne i nordnorske bygdesamfunn. Forfatteren Ellen Hofsø går i romanen Elvesang inn i denne problematikken. Elvesang er forøvrig Hofsøs niende roman, og mens hun tidligere har tatt for seg temaer som psykiatri og overgrep, oppvekst og identitet, er det barns opplevelse av oppbrudd og adskillelse, og det å komme til et annet land, med fremmed språk og kultur, som er det sentrale i Elvesang.

Vi er i Tornedalen i Sverige, i ei lita kvensk, finskkulturell, bygd, året er 1868 og det har vært hungersnød i flere år. Her møter vi Kaarina på femten år og lillebroren Daniel idet mora deres i desperasjon avtaler med ei gruppe samer å ta barna med over til Norge, og der finne fosterforeldre til dem. Kaarina og Daniel skilles, og for Kaarina begynner ikke bare en kamp for å finne broren, men også en tidvis smertefull tilpasning til de nye forholdene hun møter i Lavangen, ei fjordbygd i Sør-Troms.

Med et slikt utgangspunkt er faren være stor for at historien om Kaarina vil bli både sentimental og overfladisk, og Hofså bringer da også inn ei forstermor av verste slag, skjebnesvangre ulykker, og et kjærlighetsforhold som ikke synes å være liv laga. Imidlertid gir ikke Hofsø oss ei tåredryppende fortelling, snarere formidler hun et dypere perspektiv på utfordringene Kaarina møter, samtidig som Hofsø med stor innsikt og empati gir liv til kventausa.

Ikke bare må Kaarina forholde seg til de personene hun møter på ferden til Norge og i bygda hun kommer til, hun stilles også overfor nye språk, samisk og norsk, noe som gjør at hennes finskekulturelle identitet må tre tilbake. Heldigvis får Karina ei venninne som har samme bakgrunn som henne selv, og da kommer alt tilbake:

For språk er ikke bare ord, det er hjerte og kropp og følelser, det er alt som er sagt og sett og opplevd. Når hun er alene med Magdalena, snakker de finsk. Å snakke foreldrenes språk gjør henne til Kaarina igjen. Hele Kaarina. En Kaarina som fantes før hun kom til Ruija (Norge, anm. anmerkn.) og ble kventaus.
Med Elvesang løfter Ellen Hofsø frem et stykke nordkalotthistorie som trolig er lite kjent for mange, samtidig som hun også får frem paralleller til dagens internasjonale flyktningesituasjon. Gjennom formidlinga av Kaarinas tanker og følelser kan vi forstå utfordringene de mange unge, enslige flyktningene som kommer til Norge i dag stilles overfor. Hverken de eller Kaarina løftes på gullstol inn i det norske samfunnet, men sliter med angst for fremtida og fortvilelse over å være adskilt fra sine nærmeste.

Personer som hjelper flykninger på reisa blir ofte tillagt økonomiske motiv for hva de gjør, og utvilsomt er det mange som beriker seg på andres tragedier, som uten tanke på medmenneskelighet lar flyktningene seile sin egen sjø etter at betalinga er i boks. Samene som tar hand om Kaarina og broren er slike «hjelpere», og slik Hofsø fremstiller det er det lite de får betalt på forhånd for å skysse barna til Norge. Imidlertid er det samene som skaffer fosterforeldre til «kvenungene», og da forventer samene at de får noe tilbake av disse, kanskje ikke penger, men en sau eller en kalv, som kompensasjon for å ha gitt barna kost, losji, klær og transport.

Som vi forstår formidler Hofsø kunnskap og forståelse om flere forhold, på flere plan, og ved at det er Kaarina som står i sentrum får vi også innsikt i en ung pikes refleksjoner og følelser. Det gjør Elvesang til en bok som ikke bare handler om Nordkalotten på 1860-tallet, men sier også noe om det å være ung generelt. Ungdom i dag vil derfor nikke gjenkjennende når Kaarina sliter med uforstandige voksne eller opplever livsbejaende forelskelse.
Elvesang åpner dramatisk, med oppbrudd og fortvilelse, mens avslutninga er mer dempet. Ikke slik å forstå at alt ordner seg for Kaarina, men hun har kommet seg igjennom de verste strykene i elva, og framtida virker åpen, om ikke uproblematisk. Det gjør at man kanskje kan vente seg en ny bok om Kaarina fra Ellen Hofsø?
Elvesang er utgitt på det samiske forlaget ČálliidLágádus (ForfatternesForlag), og er allerede innkjøpt av Norsk Kulturråd. Forlaget benevner Elvesang som en ungdomsroman, vel, kanskje det, men da burde mange voksne bli som unge igjen, for Elvesang har kvaliteter som tilsier at den bør få et stort nedslagsfelt.