Ragnvald Benjaminsen har drevet deltidsbruket i Gjøkenes, Lakselv siden 1949. (Alle Foto: Sander Larsson Framnes)

 

Da faren ble for syk, overtok tolvåringen Ragnvald gårdsdrifta.

 

Sander Larsson Framnes
sander@ruijan-kaiku.no

 

– Offisielt tok jeg over i 1993. Formelt. Gamle folk er ikke så villige til å gi fra seg sånt. De føler de blir fratvunget eiendom, sier Ragnvald Benjaminsen.

Han legger til at de gamle har bedre livskvalitet når de er i eierskap, og at det er ingen forskjell mellom å gi det fra seg til sin egen sønn eller en fremmed.

Ragnvald driver nå med sauer, men gjennom livet har han drevet med det meste.

– Jeg har drevet med så mye rart i mitt liv at det er enklere å nevne det jeg ikke har drevet med.

Blant yrkene nevner han bygningsleverandør, maskinist og sjømann. Men de siste årene fra faren døde i 1991, kuttet han ut alt annet og økte sauedriften.

Ragnvald har i alt 32 sauer og 100 lam. (Foto: Sander Larsson Framnes)

– Da kunne jeg tilbringe hele døgnet på gården, sier han.

Sin egen sjef

Ragnvald er nå 84 år gammel, men gjør fortsatt det fysisk krevende arbeidet å drive gård.

– Tungt? Det har med hvordan man driver. Hvor hardt man tar i. Jeg har heldigvis vært slik at jeg liker det at man sjøl får bestemme tida og arbeidstempo. At det er ingen som bestemmer over meg.

Han holder også på med fiske av laks i sjøen. Han ler når vi spør om det er del av arbeid eller fritid.

– Ja «fritid.» Her er det ikke noe som heter fritid. Det er bare tull det der i et deltidsbruk.

Han røyker fersk laks selv, og selger videre det han ikke skal ha til eget bruk.

Ragnvald har nå 32 sauer, 100 om vi teller med lammene.

– Det er mange som sier at 40 til 50 sauer bare er hobby, men et gjennomsnittlig sauebruk er på 56 dyr, forklarer han.

Livskvalitet

Han sier fordelen med deltidsbruk som han og faren har drevet, er at det er en pleiende plass om man har gamle i huset.

– Alle vil være hjemme i alderdommen, det er den beste livskvaliteten. Det er noe annet enn å bli puttet på aldershjem, noe som nå er så vanlig.

Ragnvald er fast bestemt på å bli på gården helt til han blir beordret til å pensjoneres av sine nærme.

– Jeg er ikke hundre prosent, det skal man ikke forvente heller. Men jeg er oppegående i alle fall.

Saken fortsetter under bildeserien

previous arrow
next arrow
previous arrownext arrow
Slider

 

From Torneå with love

Ragnvald har kvensk/finsk som førstemål ettersom familien talte det hjemme, men sier det nå begynner å vannes litt ut.

– I min slekt på morsiden var det en som kom fra Torneå og som var dreng på andre sida av elva.

Han forteller at det bodde tre jenter på den gården, og at hun ene valgte ham til sin kjæreste. Men faren hennes ga ikke tillatelse.

– Faren hadde mye å si den gangen, forklarer småbrukeren.

– Man skulle få ku fra gården, og jordstykke også.

Faren trudde han var innvandrer, så da høsten kom vandret han til Torneå. Så om våren kom han tilbake med papirer som stadfestet at han var fra restefamilie.

– Da kunne han fått alle tre jentene, men det holdt med én, ler han.

Tilsidesatt i klasserommet

“Det var håpløst å lære noe når man ikke kunne kommunisere med hverandre i klasserommet.” (Foto: Sander Larsson Framnes)

Begge foreldrene til Ragnvald var finsk/kvensk talende. Litt norsk kunne de også, spesielt moren kunne lese og skrive norsk. Hun var født 1907 og gikk skole til 1922. På den tid var alle skolebøkene på norsk, med finsk under. Hjemme snakket de finsk.

Med kvensk som morsmål måtte Ragnvald lære seg norsk i skolen.

– Ja, lære norsk skulle vi. Men det var vanskelig å lære når vi nesten ikke kunne et ord norsk. Ikke kan man spørre læreren, og læreren kan ikke si deg noe.

Lærerne var helt klar over ineffektiviteten med å tabu legge det finske/kvenske språket, men kunne ikke gjøre noe i frykt for å miste jobben. De var ofte nyutdannete lærerstudenter.

– Ja, man blir tilsidesatt.

Han beretter at det i dalen kanskje var bare rundt ti prosent som kunne norsk. Resten var finsktalende. De som hadde eldre søsken lærte seg språket lettere.

– Jeg husker da sidekameraten begynte å kunne norsk, mer enn jeg kunne i alle fall, og skulle oversette. Men han fikk ikke lov til det engang. Man fikk ikke lov til å snakke finsk.

Når spurt om han hadde lyst å lære seg norsk, ler han.

– Ja lyst å lære. Da kunne jeg spurt om du hadde lyst å lære kinesisk. Men lyst og lyst, man lærte etter hvert.

I motsetning til skole har Ragnvald klart seg problemfritt i arbeidslivet.