Ananias Brune.
Gjorde seg flid for å beholde kraften i Læstadius sine ord.
Ragnhild Rasmussen
Denne artikkelen finnes også som kvensk parallelltekst. Den kan leses her: Ananias Brune – säilytti Laestadiuksen sanoitten voiman
I 1901 ble den første norske utgave av Lars Levi Læstadius’ Kirkepostille utgitt i Norge. På tittelbladet fremkommer at postillen er oversatt fra kvensk, – over hundre år før kvensk ble et eget skriftspråk.
I Ruija var det selvsagt mange som hadde kvensk som morsmål og god innsikt i kristendommen, men for å oversette til norsk var det selvsagt også nødvendig med gode norsk-kunnskaper. Det var faktisk en sunnmøring som innehadde de nødvendige forutsetninger for å utføre denne jobben.
Oversetteren
Ananias Brune (1853-1942), ble født i Volda og kom i ung alder nordover. Etter endt lærerutdanning i Tromsø, var han først lærer i Skallelv og Salttjern i Nord-Varanger, før han etter noen år ble folkeskolelærer i Vadsø. Allerede i Skallelv fikk han befatning med læstadianismen og fant i forsamlingen sitt «åndelige hjem». Møtene her pågikk på kvensk og Brune må ha hatt godt «språk-gehør» for han lærte seg snart språket. Han ønsket å inkludere også den norsktalende befolkningen i vekkelsen, og startet derfor med oversettelsesarbeid.
Kirke-postille
I Vadsø ble Brune med i det politiske liv og var ordfører og varaordfører i flere perioder, og som lærer var han også med i skolestyret. Men det at Brune var blitt læstadianer og etter hvert begynte å virke som predikant, fikk prosten i Vadsø til å reagere. Gjennom samtale med Brune kom prosten frem til at Brunes og læstadianernes syn på flere punkt ikke var i overensstemmelse med kirkas bekjennelse. Dette førte til at Brune ble suspendert fra lærerstillingen. Nå begynte han arbeidet med å oversette Læstadius’ prekener.
Kirkepostillen
Læstadius selv utga ikke noen postiller, men han skrev alltid ned sine predikener. Disse over 300 prekener ble oppbevart, skrevet av, spredt rundt og lest i «Lappmarken». Den første samlingen av prekener ble utgitt i Sverige i 1876, mens neste Kirkepostille, «Uusi Postilla», med flere prekener utkom i 1897 i Finland. Denne var det Brune fikk oversatt til norsk for at de norsktalende også kunne få høre og lese Læstadius’ prekener.
Om arbeidet sitt sier han selv: «Oversættelsen har jeg ikke alle steder faaet saa god som jeg vilde ha den. Den er tro og nøyaktig; men der er kommet ind udtryk som smager av kvænsk. Det er ikke alltid saa let at overføre tanken og udtrykkene paa helt ny grund. Jeg har gjort mig flid for at prædikerne ikke skulde tabe sin kraft og eiendommeligjhed. – Det var et stort arbeide dette, kan hende for stort for mig. Men jeg har merket Guds hjelp under arbeidet, og er det noget gagn i det, saa skal han ha æren.»
Språket
Vanligvis omtales Læstadius’ talespråk som finsk og Kirkepostillene som finsk-språklige. Dette har ført til at finsk er betegnet som den læstadianske bevegelsens «hellige språk». Mens Brune skriver i forordet til postillen: «Læstadius var svensk, men folket i Lappmarken, der han var prest, forstod ikke svensk. Han maatte derfor lære seg kvænsk, og hans predikener er paa kvænsk.»
Hvordan gikk det så med Brune?
Etter nærmere fire år og en rettssak med frifinnelse for Brune, fikk han omsider tilbake sin stilling i 1889. Nå virket han som folkeskolelærer til han i 1920 tok avskjed og flyttet til Hammerfest. Her fortsatte han som forkynner og skribent. Han ut et hefte med tittelen «Nogen ord om Læstadius og Læstadianismen» (1927). I Norvegia Sacra for 1934 finner vi hans opptegnelser fra 1928 om «Den levende kristendom i Vadsø».
Brune var i sju år redaktør av det månedlige «Sions Blad» som utkom i Hammerfest, hvor han både var en flittig bidragsyter og oversetter. Han sto også for den første utgaven av Åndelig Sangbok. I desember 1942 sovnet Brune inn, åttini år gammel.
