Kari Slaatsveen er aktuell med boka «Livet del II – Legg meg på en bardisk når jeg dør.» (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
I sin nye bok, med store spørsmål om tid, aldring og livsfaser, spiller også hennes kvenske bakgrunn en rolle.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Boka er et forsøk på å begripe tid.
Det sier Kari Slaatsveen (63) til Ruijan Kaiku om sin nye bok, «Livet del II – Legg meg på en bardisk når jeg dør», som slippes 25. september.
– Den handler ikke om å bli gammel. Den handler om at vi i en livsluke opptrer som om vi skal leve evig, til vi en dag ikke helt vet hvor tiden ble av, sier hun.
Hun forteller at hun har skrevet den i et forsøk på å fordøye og omfavne tid og den verdenen vi får leve tiden vår i.
«Tankevekkende og gjenkjennelig»
For hva skjer når vi slutter å kjempe mot tiden – og begynner å undersøke den?
Det hintende spørsmålet er det bokas forlag, Gyldendal, som stiller i sin presentasjon av boka.
De skriver at Slaatsveen skriver «tankevekkende og gjenkjennelig om tid som ubønnhørlig kommer og går, om kroppens aldring og om det å forsøke å omfavne begge deler.»
Hun skriver, ifølge forlaget, om hjernen som gir beskjeder til kroppen om å gjøre ting den kunne, men kanskje ikke kan like godt lenger.
«Hun skriver om minner med sin helt særegne fortellerstemme: Lukta av oppblåsbar, solvarm bademadrass, barndommens voksne som hvilte middag på sofaen, som tok oppvasken, skrelte gulrøtter, kokte fårikål og plukket sopp i anorakker, og som rettet seg opp med et stønn og to hender mot korsryggen.»
Formødre fra nord
På spørsmål fra Ruijan Kaiku om hun har omtalt noe knyttet til det kvenske og hennes egen bakgrunn, svarer hun slik:
– Ja, en av tekstene heter «Alle våre mødre.»
– Den omhandler blant annet formødrene i nord, og flyttingen fra Rovanniemi til Vadsø og siden Kirkenes.
Opprinnelsen til denne, forteller hun, er teksten «Alle våre mødre ut å gå» som hun skrev for Kväänifestivaali i Vadsø for noen år siden.
– Deretter har den levd sitt eget liv i ulike former. Og nå dukker deler av den opp i denne boka.
Slaatsveen deler også et ørlite utsnitt fra teksten:
«Det sitter en gammel kvinne på en krakk foran et gammelt hus på et gammelt tun.
Hun har stakk og et hvitt skaut, det er ikke mulig å gjette seg til sinnsstemningen hennes.
Antagelig var hun ikke så gammel, antagelig hadde hun et rikt, indre liv og sannsynligvis holdt hun akkurat det for seg selv.»
Gjør opp regnskap
«Med personlig og essayistisk presisjon forsøker Slaatsveen å gjøre opp regnskap: Hva fikk jeg? Hva tok jeg vare på? Hva mistet jeg – og hva har jeg igjen?», skriver Gyldendal.
Barndomsbilde av Kari Slaatsveen (t.h). Her er hun sammen med sin mor og sin lillesøster. (Kuva: Privaatti)
– For noen øyeblikk siden nærmet vi oss stranda nedenfor gården som lå ved det lange vannet, inne i de store skogene, under fjellene, der vi bodde hver eviglange sommer. Det skjedde i går, i forrige uke og for 54 år siden, sier Slaatsveen til Ruijan Kaiku, og spør seg:
– Er det ikke omtrent slik?
Les også:
