Kari Slaatsveen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Kari Slaatsveens vei til den kvenske scenen startet på Nasjonalbiblioteket. Siden har det gått slag i slag, og vi har neppe sett det siste.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

Joda, du har helt sikkert sett henne, hørt henne, eller i alle fall hørt navnet.

Kari Slaatsveen (62) har en lang karriere bak seg som journalist, programleder, underholder og radioskaper, der brorparten av karrieren har vært viet NRK.

Alle som var påmeldt Kvenseminaret i Raisi/Nordreisa nylig fikk en god dose av henne den dagen. Hun var nemlig hentet inn for å holde roret gjennom hele dagen, og sørge for den røde tråden.

Og omtrent samtidig som sceneteppene går igjen, huker vi fatt i henne. Vi må få noen ord, forklarer vi kjapt.

Ingen problem.

Svimeslått

Vi ber henne starte med å si litt om dagen som akkurat har passert.

– Det var så fint, starter hun, og sier at det alltid er fint å komme til Reisa.

Hun forteller at hun våknet allerede rundt halv seks om morgenen og så at det var 20 grader ute.

– Det er overveldende, og man kan ikke sove da, forklarer hun, og sier at hun like godt starta dagen med et bad.

Deretter bar det til arbeidet, seminaret, som hun for øvrig beskriver både som innholdsrikt og godt planlagt.

– Og folk er så tålmodige. De sitter en lang dag med så mye innhold – som er godt presentert. Det er så mye gode krefter i denne landsdelen, så man blir helt svimeslått.

Hun mener også å ha registrert veldig mange gründer-hjerner.

– Folk med gode ideer som har lyst å starte opp noe, og ikke bare har de lyst, men de gjør det.

En ny tid

Slaatsveen mener at det vi ser nå, som også blir kalt «den kvenske våren», på en måte er nytid for både det kvenske, norskfinske, skogfinske og samiske.

Post-sannhetskommisjonen, kaller hun det.

– Under seminaret ble det nevnt: Ja, det er mange som mener at det har skjedd lite. Det er en god del som mener at det har skjedd en god del. Det kommer an på hvor man er og hva man opplever, sier hun.

Det hun mener, forklarer hun, er at det skjer en synlig endring.

– Vi snakker annerledes om disse tingene nå. Vi presenterer det på en annen måte enn for få år siden, for eksempel tilbake i 2020.

– Men, du bor jo sørafor?

– Ja, jeg beklager det altså, skyter hun inn og ler.

– Merker du noe til det du nevner her, sørafor også?

– Ja, det gjør vi jo.

Slaatsveen påpeker raskt at det ikke er hennes feil at hun snakker Oslo-dialekt.

– Min oldemor er jo et eksempel på å bli tvangsevakuert fra Kirkenes, og så var det over. Hun ble der, og ligger gravlagt på Nesodden.

Så kommer poenget:

– Det man tenker på som «sørafor», for eksempel rundt Oslo og Akershus, så tenker man på det som en del av befolkningen. Men det det er er tilreisende fra hele Norge, pluss de som er født og oppvokst der, sier hun.

Hun mener man finner alle dialektene der. Alle perspektivene. Et aktivt samisk- og et aktivt kvensk miljø. Skogfinsk også. Det er veldig mange som bor der, påpeker hun.

– Det som var interessant i løpet av seminaret var en liten plansje som ble vist, men ikke kommentert, der det sto: «Hva om Løvebakken lå i Nord-Troms?»

Historisk sett, sier hun, kan vi bare tenke tanken. En kontrafaktisk historie-tanke, som hun kaller det, på «hva om?» og «hvorfor ikke?»

– Det er jo en kyst her. Man har hatt internasjonal handel i disse områdene så lenge. Løvebakken kunne like gjerne ligget her. Men nå ligger den nå der den ligger.

Stjernestøv

– Du har blitt, slik jeg oppfatter det, mer synlig i det kvenske bildet de senere årene?

– Det er riktig.

– Er det kvenene som har fanget deg, eller har du selv hoppet ut i det?

– Det begynte for rundt ti år siden. Jeg ledet et kvenarrangement, en serie, på Nasjonalbiblioteket. Da hadde jeg Arve Henriksen med.

Arkiivista/Fra arkivet: Lyden fra fortiden

– Stjernestøv?

– Ja, det er korrekt. Og da hadde jeg også med en historie jeg hadde skrevet. Den handlet om hvordan kaffen fløt gjennom min familie. Det har det også vært snakka mye om i dag (på Kvenseminaret, journ. anm.). Den omhandlet om mine formødre.


I tillegg til konferansierrollen ledet Slaatsveen også en panelsamtale om mat og forsoning under Kvenseminaret. «Kvenkokken» Stig Arvola (til venstre) var en av deltakerne. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Hun nevner en av formødrene, hennes tipp-tippoldemor, hvis navn er litt i tåka.

– Min mormor sa at det var hun som kom inn til Varanger. Angivelig skal den slekta opprinnelig komme fra Karelen, noe som ikke er helt uvanlig.

Hennes mann døde på havet, forteller hun.

– Og så giftet hun seg med ham som hun fikk huspost hos, som het Halonen, i Vadsø. Etter hvert ble datteren hennes emäntä, og styrte blant annet den offentlige saunaen. Der de rike fikk puter å sitte på, mens de som ikke hadde midler ikke fikk. Og de som ikke fikk puter fikk mindre infeksjoner.

– Det er noe jeg har funnet på, ler hun.

Men det var altså mormoren som endte sørafor. Hun ble sykepleier på Sundås sykehus, opplyser Slaatsveen.

– Men hun så definitivt ikke ut som hun var fra Oslo eller fra Akershus. Og hun hadde et temperament som heller ikke tilhørte den landsdelen, sier hun, og ler igjen.

Hedret kvinnene

En tid etter serien på Nasjonalteatret tok skuespiller Frank Jørstad kontakt.

– Han sa at de lurte på om de skulle starte opp et kventeater. Og så kom jo Kvääniteatteri og den første forestillinga, og så begynte jeg å jobbe med dem i salong på Nationaltheatret.

Plutselig en dag, for et par år siden, fikk hun en telefon fra Trygg Jakola.

– Han spurte om jeg ville skrive en tekst foran Kvenseminaret, om min bakgrunn, og da skrev jeg «Alle våre mødre ut og gå.»

Den omhandler, forteller hun,  alle disse kvinnene som Ingeborg Arvolas «Kniven i ilden» også handler om.

– I mange tilfeller var mennene ute av bildet. Døde kanskje, eller reist i forveien.

Hun sier at det var klondike i Varanger.

– Det var fisk og fiske, og man kunne få en slått land, så man kunne bosette seg. Kvinnene tok barna ved hånden og gikk. Noen hadde dyr, andre hadde ikke. Men de syklet ikke, og red ikke.

Slaatsveen sier at mange av dem gikk enorme avstander.

– At de klarte det, og så lang tid det gikk. Den fortellingen handler om det – om alle kvinnene som gikk.