Romanen Soldråper av Ellen Hofsø. (Foto: CálliidLágádus AS – ForfatternesForlag/privat)

 

«Med Ulrika og Kaarina har Hofså skapt to spennende kvinneskikkelser.»

 

Jan Oscar Bodøgaard

 

For tre år siden kom Ellen Hofsø med romanen Elvesang, om «kventausa» Kaarina som sammen med lillebroren ble sendt til Norge av ei fortvilt mor i Tornedalen. Som enke og enslig mor i ei tid med uår og armod var det den overhengende faren for sultedød som lå bak mor Ulrikas desperate handling, og i oppfølgeren Soldråper som utkom høsten 2020, er mye av handlinga lagt til moras hjemsted, Pajala i Tonedalen.

Ikke slik å forstå at Hofså har plassert Kaarina på et sidespor, nei, Kaarina er så absolutt med, og innledningsvis i Soldråper sier hun ja til frieriet Albert kom med i Elvesang. Noe som overrasker både Albert og ikke minst henne selv. Det skal vise seg at ekteskapet blir utfordrende, og det skyldes ikke bare at Albert sliter med sine indre demoner. Kaarinas forhold til samegutten Aslat tok ikke slutt da han giftet seg, og da kona Sara skal føde er det Kaarina av alle som blir budsendt for å hjelpe til ved fødselen.

Mor Ulrika har ikke glemt barna hun sendte til Norge, både Kaarina og Daniel er stadig i tankene hennes. Det å ha skysset barna av sted til en uviss skjebne var ei desperat handling, som Ulrika sliter med og har vansker med å håndtere. Derfor er det med glede hun tar imot tilbudet om hjelp til å sende et brev med samene til Kaarina. Det er den nye naboen, Sergej, som trer støttende til, og Ulrika trenger også hjelp til å skrive selve brevet, for å skrive lærte hun ikke på de få ukene omgangsskole hun fikk som ungjente.

Omsider, etter lang tid, får Kaarina brevet, men åpner det ikke med en gang, hun vil være alene når hun gjør det. Det rette tidspunktet kommer etter et par dager, og det er som om mora og familien i Pajala kommer ut av brevet og blir levende for henne. I alt går det tre brev mellom mor og datter i løpet av det snaue halvannet året handlinga i Soldråper spenner over, et brev tilbake fra Kaarina, og nok et brev fra Ulrika, og med disse brevene etableres ikke bare kontakt mellom mor og datter, men det åpnes også for såre følelser og forventninger til framtida.

Gjennom fremstillinga av Ulrika og hennes liv i Pajala gir Hofså et godt tidsbilde av hvordan situasjonen for mange i den finskkulturelle Tornedalen må ha vært i siste halvdel av 1800-tallet. Ikke bare var det uår og nød, men også klasseforskjeller og overgrep, og en læstadiansk religiøsitet som var strengt formanende og tuktende. I Pajala var Lars Levi Læstadius sogneprest bare noen få tiår før handlinga i Soldråper utspiller seg. Hofsø gir en troverdig fremstilling av de utfordringer og konflikter som det å stå utenfor det dominerende læstadianske miljøet må ha medført.

Ja, Hofsøs miljø- og personbeskrivelsene fra Pajala er kanskje Soldråper sine sterkeste partier. Da Ulrika som gardtaus blir utsatt for husbondens overgrep gir Hofsø en innsiktsfull beskrivelse ikke bare av Ulrikas reaksjoner, men også av hvorledes hun får hjelp og oppreisning. Og Hofså er troverdig også når hun fremstiller presset på Ulrika når niesa, Brita-Liisa, forsøker overtale henne til å bli med på møter i læstadianermenigheta. Dette er ikke uproblematisk å håndtere for Ulrika, og når Hofså også viser hvordan Briita-Lisas reaksjoner endrer seg, gir det bare økt forståelse av forholdet mellom læstadianere og ikke-frelste.

Sergej, naboen som hjalp Ulrika å skrive brev til Kaarina, er et nytt og spennende bekjentskap, med ham har Hofsø skapt en motvekt til den mørke religiøsiteten og til husbondens truende oppførsel. Imidlertid kan det fort bli folkesnakk når Sergej inviterer henne inn på te, te med sukker! Med sin mystiske bakgrunn, samisk mor og russisk far, er han en fremmed fugl i bygda, og ryktene om ham florerer, uten at det skremmer Ulrika.

I Lavangen sliter Kaarina i ekteskapet med Albert, på mer enn en måte, og når hun også får ry på seg som dyktig til å hjelpe til ved barnfødsler blir også det utfordrende. For er det ikke ulovlig å bistå når man ikke er jordmor? Samtidig blir hun som ei nødhavn for naboer og venner som på forskjellig vis sliter og trenger støtte. Dette er utfordrende, men får Kaarina snarere til å vokse med oppgavene og finne løsninger, enn å resignere og trekke seg unna.

Med Ulrika og Kaarina har Hofså skapt to spennende kvinneskikkelser, mor og datter, og gjennom dem løfter Hofså frem den kvenske kulturen, på godt og vondt, og viser samtidig hvordan lukkede bygdemiljøer ikke bare skaper smålighet og sladder, men også kraft til å stå imot og velge sin egen vei. Hvilken vei Kaarina velger, og om mor og datter møtes? Heldigvis er Hofså ganske så tydelig på at det kommer en tredje og avsluttende bok, for i Soldråper er det flere forhold og personer som venter på å bli avklart og få sine historier fortalt.

 

Ellen Hofsø
Soldråper
CálliidLágádus AS – ForfatternesForlag
376 sider