Nord i Finland kan man se dette typiske småbruket, utstyrt med den gode, gamle vippebrønnen. Bruket ble reist for mer enn 200 år siden, og herfra kom en av de mange håndverksfamiliene som i folketellingene for Finnmark står registrert med «K» i rubrikken etnisitet. (Foto: Alf E. Hansen)

 

De kom vandrende til Norge fra øst, og tok med seg kunnskap om skogbruk. De revolusjonerte jordbruket i nord og de effektiviserte laksefisket.

 

Av Alf E. Hansen, styremedlem i Fortidsminneforeningen
Finnmark avdeling

 

De var blant de dyktigste på ishavet, og de var eminente håndverkere. Det siste ser vi også spor av i dag, i en særegen kvensk byggeskikk.

Kvenenes tilstedeværelse i vårt langstrakte land har røtter langt tilbake i tid. Historikken er minst todelt, i og med at vandringsmønsteret i sin tid førte dette folket fra Karelen og områdene rundt Botnviken, langs begge sidene av Tornedalen, nordover til Ruija – det finske og kvenske navnet på nordområdene som blant annet omfatter Finnmark eller Finnmarkku på kvensk – men også sør- og vestover til Finnskogen.

SAUNA MED SISU: Den typiske finske badstua hadde ovnsfyring med tørrved, og lå helst plassert like ved kanten av en innsjø eller ei elv. (Foto: Alf E. Hansen)

Dette er i all hovedsak samme folket – noe blant annet slektsforsking kan bekrefte.
Foruten å revolusjonerte jordbruket, effektivisere laksefisket og bringe med seg verdifull kunnskap om skogbruket, tok de også med seg smedkunsten fra vallonerne, en smedkunst som stadig er legendarisk. Det kom bødkere, buntmakere, båtbyggere, skomakere, sågar hattemakere, og selvsagt tømrere som med sin kunnskap bidro til vesentlig bedre boforhold for befolkningen i en værhard landsdel.

Hustypene hos kvenene var mange og forskjellige, avhengig av formålene de var ment for. Mye av dette er kjent materie, så jeg vil rette søkelyset på andre sider ved den kvenske byggeskikk og byggemåte, som kanskje ikke er like godt belyst. Jeg vil primært vise noen få glimt av hva jeg har erfart gjennom å sammenligne funn i Karelen, Finland, Sverige og Norge, gjennom om lag 40 år.

I tillegg vil jeg rette en inderlig takk til min for lengst avdøde svigerfar som var en legendarisk tømmermester av kvensk ætt. Han hadde meg i tøff skole i nesten tre tiår, og jeg har forsøkt å føre litt av den arven han representerte, videre på denne måte.

LAFTETEKNIKK: Bildet viser klassisk laft med en av mange gulvvarianter. Bildet er fra nord i Sverige, og vi finner identiske tilfeller i for eksempel Karasjok, et sted som i følge ulike kilder ble etablert av kvenske tilflyttere. (Foto: Alf E. Hansen)

Det første mange tenker når det kvenske nevnes, er gjerne saunakulturen, samt lafting og tømring. Selv om lafting har i seg universelle elementer, mener jeg likevel helt bestemt at vi finner unike trekk i kvenenes byggteknikk som vi bare untaksvis ser hos andre.

Ved slutten av den andre verdenskrig, fikk Nord-Troms og Finnmark føle konsekvensene av den brente jords taktikk under tyskernes tilbaketrekning. Dette medførte også at det meste av gammel kvensk byggeskikk gikk tapt. Spesielt for Finnmarks del ble dette tilfelle.
Tross dette finner vi fortsatt tilstrekkelige spor i begge fylkene til å kunne konkludere at slektskapet med tilsvarende byggeskikk i både Sverige, Finland og Karelen – ned til minste detalj – definitivt er til stede. At vi i tillegg finner de samme bygningsmessige detaljer spredt over store deler av Norge, både langs kysten og i innlandet, burde verken være overraskende eller underlig. Det må heller ikke glemmes at det meste av det nordlige Finland, under krigen led samme skjebne som Finnmark og Nord-Troms, noe som gjør at også der forsvant mye av den gamle bebyggelse og byggeskikk.

MOTSTO TIDENS TANN: Vindu uten vannbrett finner vi også i dette laftede og panelte gjenreisningshuset til en kvenskættet familie i Indre Billefjord i Porsanger. Mens tømmeret innvendig er totalskadd av fukt, er trevirket under vinduet på den mest værutsatte veggen fortsatt like friskt etter 70 år.
(Foto: Alf E. Hansen)

Det var ikke unormalt når man bosatte seg et nytt sted, at saunaen var den første bygningen man førte opp. Den ble naturlig nok plassert et stykke fra den – etter hvert – øvrige bebyggelse, også grunnet brannfaren. Røykbadstuen var vanlig lengre tilbake i tid, men etter hvert overtok de ovnsfyrte badstuene. I Finnmark finnes det i dag visst nok kun 2 bevarte røykbadstuer, en i Tana kommune, og en i Bognelvdalen i Alta kommune. Klassisk lafting med åpne lafteknuter var det normale. Badstubading har svært lange tradisjoner, også i andre deler av verden. For rundt hundre år siden kom norske myndigheter med en oppfordring til landets befolkning, om å adoptere skikken fra kvenenes saunabading, grunnet hygieneaspektet. Saunaen er fortsatt sentral i kvenenes kultur.

Sink og kam
Lafting skjedde da som nå i rundtømmer, i handtilvirkete stokker med øks, i sagde stokker av ulike dimensjoner samt i plank, noe som også gjenspeiler håndverkmessig utvikling gjennom forskjellige tidsepoker. I tillegg til det vi ofte oppfatter som den «klassiske» laftingen i rundtømmer, ble det utviklet mange andre, og mer avanserte lafteformer. Sinklafting, og senere kamlaftingsteknikker ble benyttet av stadig dyktigere tømrere. Kunnskapen om lafting generelt, og ulike teknikker, er godt nok kjent også i den kvenske byggekulturen, og behøver ingen nærmere presentasjon.

Ingen homogen gruppe
For kvenenes del hadde de sin kunnskap om bygging med tre i hovedsak fra karelene. Denne kunnskapen videreutviklet og tilpasset de til de stedlige forhold der de slo seg ned. Tilgang på tømmer av varierende kvalitet fra områdene rundt Botnviken, og helt opp til ishavskysten tilsa også variasjoner i resultatene. Håndverkerne var heller ingen homogen gruppe, og kun de dyktigste tømrerne ga seg i kast med de mest avanserte lafteteknikkene.
Den dag i dag lever vi med begrepet kvenknuten her oppe. En av de krevende kamlaftingsteknikkene som i tillegg til å være et kjennemerke innen kvensk lafting, også er representert over hele nord-kalotten.

Klynge og rekke
Kvenene tok og med seg skikken fra Karelen med å bygge i klyngetun og rekketun. Klyngetunformen kjenner vi i Finnmark fra blant annet Vadsø, og Elvebakken i Alta. Skikken er også vanlig i store deler av Finland og Sverige.
Rekketunformen var vanlig langs ferdselsårene i Karelen, nemlig elvene. I Annijoki/Vestre Jakobselv nær Vadsø, ser vi denne samme formen i den kvenske bebyggelse langs utløpet av elva. Begge byggeformene er for øvrig godt representert i alle 4 land her nord. Elvene med elvedalene og innsjøene, samt havet i nord dannet grunnlaget for hvor og hvordan kvenene bosatte seg. Tilgang til tømmer, laks i elvene, fisk i havet og dyrkbar jord var selve betingelsene for å etablere seg.

Fra torv til skifer
I den kvenske byggeskikken dominerer åstak, både i den rent laftede bebyggelse, og der det brukes kombinasjon av lafting og skjelterteknikk forekommer, for eksempel i naust, sjåer og større båthus.

KVENKNUTEN: Den er avansert, meget solid og meget tett. Lafteknuten «kvenknuten» finnes over det meste av Norge samt i Sverige og Finland. Denne knuten er fra Vadsø i Finnmark, og den som ønsker det, kan se knuten brukt også i så ulike steder som Tromsø sentrum, Røros, Östersund, Muonio. (Foto: Alf E. Hansen)

Men det er i selve taktekkingen at variasjonsrikdommen kommer til syne. Det er store lokale og regionale forskjeller på hvilke metoder som er benyttet, og mye tyder på at de ulike tradisjonene i de enkelte områdene er blitt ført videre uavbrutt gjennom lang tid. Nesten samtlige måter å tekke tak på i hele området rundt Botnviken og på begge sider av Tornedalen, finner vi også igjen her nord. Alt fra torv til skifer finner vi i tilknytning til det kvenske.

En mannsalder – like friskt
Vinduer uten vannbrett er helt vanlig i store deler av både Sverige og Finland. Det kan kanskje være overraskende at det samme finner vi her nord, der de klimatiske forhold er røffere. Men eksempler fra blant annet Indre Billefjord i Porsanger viser at mens tømmeret innvendig er totalskadd av fukt på et laftet og panelt gjenreisningshus til en kvenskættet familie, så er trevirket under vinduet på den mest værutsatte veggen, selv om det er montert uten vannbrett, fortsatt like friskt etter om lag 70 år.

I tråd med skikken
Et av de mer finurlige trekk ved kvensk byggeskikk, er den adopterte ideen med å bygge hus og fjøs sammen. Hos karelene var dette vanlig, og her oppe hvor værforholdene deler av året gjorde det ufyselig å gå ut, bygde mange kvener i tråd med denne skikken. Hovedkonsentrasjonen finner vi i områdene ved og rundt Varangerfjorden. Men også andre steder i landet har denne ideen vært benyttet, for eksempel ved Lyngenfjorden i Troms.

I ALLE 4 LAND: Det fins ulike måter å tekke tak på, metoder kjent i hele vårt nordlige område. Her er en taktekkevariant. (Foto: Alf E. Hansen)

Når et bygg skulle føres opp, var det normalt at en dyktig tømrer med sin kvenske bakgrunn pleide å forholde seg til forhold som hvorledes sluttresultatet skulle se ut og materialtilgang. Så bygde man i henhold til dette, og ikke ut fra en tanke om at «slik eller sånn skal det gjøres.» Dermed ble til samme tid det faglige nivået og det kulturelle ivaretatt og videreført. Evnen til å improvisere under svært vekslende forhold kommer til syne i de fleste bygg jeg har sett. Til og med i gjenreisningsbebyggelsen i de 2 nordligste fylkene finner man klare spor etter håndtverkere med kvensk bakgrunn.
Av det som ligger oss litt nærmere i tid, kunne det også vært interessant å belyse bruken av tjære, typer dekorelementer, og røttene til disse, fargebruk og kombinasjoner av farger, lokale og regionale forskjeller i detaljer, hjemmesmidde hengsler og beslag og så videre. For tematikken er svært omfattende. Det får eventuelt bli ved et annet høve.

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Magasinet Fortidsvern).

NÆRT INNPÅ DYRA: Et av de mer finurlige trekk ved kvensk byggeskikk er den adopterte ideen med hus og fjøs bygd tett sammen. Dette kjente eksemplet er fra Skallelv, ei komplett kvensk bygd i Vadsø kommune. (Foto: Alf E. Hansen)