«Dersom den yngre generasjonen ikke bruker kvensk, vil alle andre revitaliseringstiltak ha dårligere grobunn»

På den nødvendige veien fra pedagog til barn møter kvensk store «rammebetingende hindringer», dette altså i dagens norske barnehage- og skolesektor. (Illustrasjonsfoto: Arne Hauge)

 

Språkrådet med klar tale i sin rapport for språkstatus Norge anno 2020. De skriver at satsingen på kvensk i barnehagen bør settes i system, og peker på at det bør følge med midler.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

I juni i år skrev vi om språkrådet, de viste til flere kvenske navnesaker som i 2020 fikk oppmerksomhet i mediene. Noe de så på som et sunnhetstegn, og et tydelig tegn på at tenkningen omkring kvensk og kvenske stedsnavn er på tur opp og fram.

Les mer her: «Bevisstheten om kvensk og kvenske stedsnavn er styrket»

Fra samme instans landet det i sommer også et meget tykt dokument på vårt skrivebord. Nemlig den samlede språkpolitiske tilstandsrapporten for 2020, kort sagt ståa for våre språk oppsummert over 233 sider. Herunder også minoritetsspråket kvensk, som språkrådets folk har valgt å drøfte ikke en gang for alle, men fordelt over de fleste av rapportens kapitler, som «språkene i samfunnet», «skole og barnehage», «høyere utdanning», «medium og kultur», «språklige byggeklosser» og «Norge og verden.» Her gir vi deg en kjapp oversikt over hva de skriver under skole og barnehage, men aller først noe hentet fra innledningen:

«Blant de 6000 språkene i verden er mange i dag sterkt truet, og minoritetsspråkene i Norge er ikke noe unntak. De har alle sine utfordringer, mange av dem har svært få språkbrukere, og de har slitt med manglende anerkjenning fra det offentlige. Det er håp om at språkloven kan gjøre sitt til å bøte på det.»

Vi tillater oss å nevne at det med språkloven menes den som regjeringen la fram forslag om i midten av mai i år, hvor de blant annet skrev:

«Videre skal offentlige organ fremme og verne kvensk, romani og romanes. For eksempelvis kvensk språk betyr dette at et språk som har vært utsatt for fornorsking på samme vis som samiske språk, får formalisert status i den nye loven. Det gjør det lettere å få til en systematisert innsats for kvensk.»

Det var for øvrig mye snakk om den nye loven i tiden før den ble konkretisert. Her er en sak om det:

Kvensk duo i stortingets åpne språklovhøring: Vil begge ha vekk begrepet «nasjonale minoritetsspråk»

Tilbake til rapporten «Språkstatus 2020», hvor Språkrådet siterer Kvensk institutt på at det fins et sted mellom 2000 og 8000 «talere», forstått som folk som bruker kvensk aktivt og da aller helst også i dagligtale. Språkrådet minner om at det i dag ikke fins et eget forvaltningsområde for kvensk, og viser i stedet til kommuner som på eget initiativ har tatt trespråklig ansvar. Som Storfjord, Kåfjord og Nordreisa i Troms, henholdsvis Omasvuono, Kaivuono og Raisi. Eller som Porsanger i Finnmark, Porsanki, samtidig som det er fristende å supplere Språkrådets oversikt og si at også Vadsø burde vært nevnt, Vesisaari.

«På grunn av fornorskningspolitikken, som også hadde skolen som nedslagsfelt, har mange kvenske foreldre i dag ikke nok kompetanse i kvensk til å overføre språket til barna sine, selv om de skulle ønske det», skriver språkrådet i rapporten. Noe som må bety at skolen da blir spesielt viktig for barn og unge som vil lære kvensk. Språkrådets folk er i alle fall klare i sin sak:

«Språkopplæringstiltakene i barnehagesektoren er avgrenset og svært lokale. Skal et språk kunne overleve, er det helt avgjørende at barn og unge snakker det. Dersom den yngre generasjonen ikke bruker kvensk, vil alle andre revitaliseringstiltak ha dårligere grobunn. Derfor bør satsingen på kvensk i barnehagen settes i system, og det bør følge med midler.»

Situasjonen i skolen er knapt bedre, skal vi støtte oss til språkrådets oversikt. De peker på en rekke utfordringer, som at det ved siden av jevnt over synkende elevtall i dag ikke fins en lovbestemt rett til opplæring i kvensk og finsk som andrespråk i den videregående skolen. Dette til tross for klare føringer fra minoritetsspråkpakten til Europarådet, minner språkrådet om. Og siden det er opp til hver enkelt videregående skole, blir opplæringen i kvensk eller fins tilfeldig, peker de på. Som avbøtende tiltak viser språkrådet til følgende:

«Staten og fylkeskommunen bør ha egeninteresse av å skape et forutsigbart og kontinuerlig undervisningstilbud fra grunnskole til videregående skole, og fra videregående skole til høyere utdanning. Siden det allerede mangler kvalifiserte lærere i kvensk, trengs det ei forankring av faget kvensk eller fink som andrespråk i opplæringsloven.»