Alf Steinar Børresen og Thormod Holti fra Tenon Kveeniseura – Tana Kvenforening. (Foto: Arne Hauge)

 

Med sine 63 medlemmer er Tana kvenforening i vår sammenheng nokså store. Men, der som ellers, det er en utfordring å få engasjert ungdommen. Et språksenter i hjemkommunen ville endret saken, det er Thormod Holti og Alf Steinar Børresen sikre på.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Vi er nok stort sett pensjonister som er med. Det er for lite ungdom, dessverre. Vi skulle gjerne hatt mange flere unge, sier Thormod Holti og Alf Steinar Børrensen fra Tenon Kveeniseura – Tana kvenforening.

Utfordringen fins ikke bare i Tana, men nær sagt over alt hvor det jobbes for og med det kvenske. For svak rekruttering, særlig i yngre aldersgrupper.

Ut og fange

– Men kanskje har man seg selv å takke, som ikke har vært mer aktive utad og agitert for arbeidet, spør de seg.

– Reklamert mer for saken?

– Ja. Og det er klart, det er de unge som må ut og fange de unge. Ungdommen orker jo ikke høre på noen pensjonister som kommer og prater til dem, samstemmer de.

I første omgang, sier Børresen til enighet fra sambygding Holti, må interessen for språket opp og fram. Et grep Tana har prøvd å få til i den anledning, er språksenter.

Ville økt interessen

– Vi kom for så vidt i gang, forberedende, men slik det fungerer i dag med midler, så går det nesten ikke an. Å få vite midt i året hva man får av midler, det er alt for uforutsigbar. Skal man ansette folk og få drift, må det legges om til faste, årlige bevilgninger. Som man vet på forhånd, sier de to.

– Det er mange kvener i Tana, og selv om det er fint med pratekvelder, så blir det aldri det samme. Hadde vi hatt et språksenter, som var oppe og gikk på en ordentlig måte, så ville nok interessen kommet også fra de unge, enes de om.

Få og stadig færre snakker kvensk i dagens Norge. Alf Steinar Børresen er unntaket. På oppfordring ga han Ruijan Kaiku en flytende språklig smaksprøve.

– Hadde du kvensk som hjemmespråk?

Typiske kvenske bygder

– Nei. I den bygda jeg vokste opp, Masjok, så var kvensk skråstrek finsk daglig tale blant voksne. Det var det det gikk på hele tiden. Fikk man besøk i hjemmet, så gikk det på kvensk. Og det samme var det vel på Thormod sin side.

Noe mannen fra bygda på motsatt side av elva bekrefter:

– Ja. Vi kommer begge fra typisk kvenske bygder i Tana kommune. Alf Steinar fra Masjok og jeg fra Luftjok. Og det var veldig tette bånd mellom de to bygdene, og de pratet språket helt likt. Det var ingen dialektforskjeller mellom den finsken, eller kvensken, som ble pratet på de to stedene, sier Holti.

Og den kvensken, sier karene, er den samme som prates i Tornedalen. Meänkieli.

– Derfor var det lett å prate med de besøkende som var her på leiren, sier Børresen, han viser til delegasjonen på 11 kvinner og menn fra Karesuando og Kiruna som deltok på samarbeidsleir i Kjækan i august i år. Det var der Ruijan Kaiku møtte tanaværingene, de stilte på invitasjon fra Norske kveners forbund. Særlig godt likte de foredraget til historiker og kommisjonsmedlem Ivar Bjørklund.

Flere å snakke med

– Det var fin historie han hadde om kvenene i Kvænangen, inkludert konklusjonen. Det var interessant å høre hvordan situasjonen har endret seg, gjennom årene, sier de. Vi spurte Børresen om det var artig å prate meänkieli, friske opp egen kvensk.

– Klart det. Og hadde man hatt flere å snakke med i hjembygda, hadde man nok snakket det helt perfekt. For man har jo det grunnleggende i seg, sier Børresen, som har reist mye i Finland, blant annet kjørt turbuss der i tolv år. Det ga mye god språkpraksis, bekrefter han.

– Lære kvensk på skolen, det var ikke aktuelt for noen av dere?

– Nei, nei. Det var ikke snakk om. Ikke finsk heller. Skulle lære norsk, sier Holti og Børresen.

Norsk lærte de derimot bra, noe Børresen sier at han i grunnen er glad for. Flere som begynte på skolen, minnes han, kunne bare samisk eller kvensk/finsk. Ville ikke kommet så langt i livet kun med de to språkene, som på den tiden var sterkt ute av varmen i norsk skole.