Tegning: Wilfred Hildonen
Jeg rakk å se skoen hans. Minnes at den fløy i rask rotasjon til værs, hvor den subbet kanten av forhenget, og ble borte. Bak forhenget satte skoen sine tydelige spor, kunne vi straks høre.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Her må jeg spole tilbake til da vi gikk mot Havly og snakket om hva trekløveret hadde på seg. Vi hadde så klart sko på bena, men der jeg trippet i mine nette og myke jentesko, hadde tvillingene på seg lakksko. Veldig harde, og altfor store. De var arvegods.
Skulle bare mangle. Nye lakksko var noe de færreste så seg tjent med, fordi sånne sko ble brukt til bryllup og begravelse og ting som hendte for sjelden til å forsvare investeringen. Som regel kun en gang i året, når man ropte hurra i snøstorm fordi noen påstod at det var 17. mai. Nye lakksko til grønnsporingen? Den investeringen ble gjort hver tredje generasjon eller så.
«Han har virkelig store sko å fylle», sa folk i Honningsvåg, de hadde sjelden råd til å si sånt i overført betydning, de mente det bokstavelig. Ungene fikk ordre om å vokse seg inn i skoene, en oppgave som på Magerøya la beslag på mang en barndom. Det gikk rykter om arvesko så store at folk ennå snublet i dem da de skulle gå av med pensjon.
Les den kvenske oversettelsen av denne fortellingen: Erinomhaissii motiiviita, osa 2
Mammaen til tvillingene hadde proppet skoene deres verken med avispapir eller biter av noe annet mykt. Tynnsokk, hadde hun nok tenkt, var tingen i pensko.
Bak forhenget lød det et dunk da skoen landet. Fulgt av ille brumming som minnet om lydsporet til lynnedslagene. Så tok forhenget til å jage og bule, det var visst noen som ville ut. Krydret med umasse bannskap delte forhenget seg, og ut kom fotografen.
En stor mann og like sint. I den ene neven kameraet, i den andre en arvet lakksko. Og, midt på neseryggen og sentralt plassert under to buskete åmer av noen øyebryn, et rødt hakk. Vi forsto at fotografen hadde hørt lyden da noe subbet overkanten av forhenget, og at han sikkert så opp idet skoen kom seilende for å tråkke i salaten. Han glodde stygt, kunne vi fornemme.
«Det va han!» ropte tvillingen uten en sko, han pekte vilt mot broren.
«Det va ikke meninga», datt det ut av min venstre-tvilling, han var sikkert livredd for å dø med skoene på.
Bak den morske fotograf-mannen så vi bleke ansikter i forhengs-gløtten. Kulerunde blikk, et ungt par med en smårolling i matrosdress. De stusset nok på hvor denne avbrytelsen av fotoseansen ville ende.
Men fotografer har sans for detaljer, de er vrange å lure. Vi så blikket hans zoome seg inn, det fant raskt bena til min høyre-tvilling, ene foten iført nypusset lakksko med sylkvass hæl, den andre iført kun en svart tynnsokk med gryende nypotet på stortåa. Begge tvillingene ble stille, nå klemte de meg skikkelig hardt i hendene.
Til alt hell hadde mammaene våre en syvende sans for når ungene deres stelte i stand trøbbel. Viftende på tobakksrøyk kom de inn døra presis idet fotografen sa han skulle informere oss om hvor David kjøpte ølet. Det var visst i Honningsvåg, rakk han å lære oss. Mammaene våre fikk raskt kontroll. Tvillingene fikk aller nødigst gå på do, de unge foreldrene med smårolling i matrosdress betalte og forsvant, og det var vår tur. Tvillingene strittet imot da vi hånd i hånd forsvant inn forhengs-gløtten.
Det var rart der inne. Fotografen gned seg på nesen og spurte om vi evnet å stå stille. I det minste la være å hive sko. Ingen turte å smile til fotografen da blitsen lynte, og, som ved et skjebnens rare lune, sto begge tvillingene stille i samme hundredels sekund. Vips var vi foreviget. Jeg i midten holdende hender med dem begge, alle tre preget av stundens alvor.
På hjemveien fra Havly sa mammaene våre at de heller burde tatt oss til dyrlegen, jeg er glad det tross alt ble fotografen. Jeg har bildet den dag i dag, det hender jeg ser på det. Tvillingene og meg, et falmet fargefotografi av tre småunger tatt en gang i siste halvdel av syttiårene, det fyller betrakteren med følelse.
Takket være lakkskoen, har jeg tenkt. Den rekvisitten sørget for et autentisk bilde. Knipset lenge før unger ble på moten også i Honningsvåg, bildet vitner om unger i skrekkblandet fryd over hva framtiden vil bringe.