Wenche Kjølås er ikke fremmed for styreverv i kvenforeninga som snart ser dagens lys. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Hun har lenge hatt lyst til å engasjere seg mer aktivt i det kvenske. Nå bød det seg en passende anledning.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Når jeg så at det var et spørsmål om å opprette en kvenforening her i Balsfjord, så tenkte jeg «yes, dit skal jeg.»

Det sier Wenche Kjølås, en av de mange som møtte opp da Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto inviterte til oppstartsmøte i kantina på Nordkjosbotn videregående skole sist torsdag, til Ruijan Kaiku like etter møteslutt.

Les også: Møttes i hjertet av Balsfjord: – Her får vi det til

På den ene siden, forteller hun, ser hun på seg selv som kven. På den andre siden er hun snart å regne som nytilflyttet til Balsfjord kommune.

– Jeg kjenner ikke så mange her, men tenkte likevel at dette var noe jeg hadde veldig lyst til å være med på – og dersom jeg kan bidra, så gjør jeg gjerne det, sier hun.

Høvde bra

Kjølås forteller at hun har kjørt fra Tromsø for å få med seg møtet.

Og hun var langt fra den eneste som hadde lyst til å få det med seg. Bortimot 20 personer hadde møtt fram, et oppmøte som overrasket henne.

– Jeg hadde nok tenkt at dersom det kom fire eller fem så er det vel omtrent det man kan klare første gangen, men så er det jo mange flere her.

– Men det er kjempeflott, både artig og overraskende, legger hun til.

– Kvenforbundet fikk på plass noen navn på blokka for det videre arbeidet, og ett av navnene var ditt. Du har tenkt å engasjere deg?

– Ja, jeg så en mulighet til å være med å bidra.

– Jeg har flyttet litt fra det ene stedet til det andre og det har ikke blitt sånn, selv om jeg har hatt veldig lyst. Men nå var anledningen her.

Det kvenske som sådan er noe hun har relativt god kjennskap til:

Passivt språk

– Jeg er fra Varanger, fra Vadsø kommune opprinnelig, det er der jeg er født.

Hun forteller at hun er vokst opp med det kvenske, med besteforeldre i både Annijoki/Vestre Jakobselv og i Pykeijä/Bugøynes som snakket kvensk.

– Mine foreldre snakket også kvensk.

Store deler av voksenlivet har hun imidlertid tilbragt i Kirkkoniemi/Kirkenes.

– Der bodde og jobbet jeg i 36-37 år, før jeg flyttet til Tromsø, og så videre hit.

– Er det lov å spørre om du fikk det kvenske språket med deg?

– Språket ble på mange måter et passivt språk. Jeg hørte både mine besteforeldre og foreldre snakke kvensk.

Foreldrene hennes, sier hun, gjorde det gjerne når de snakket om noe som de ikke ville at ungene skulle forstå.

– Jeg var eldst i søskenflokken og det gjorde at det antakelig bare skled inn, men det var i veldig mange år et passivt språk. Jeg kunne ikke snakke det.

Hun er klar på at fornorskningsprosessen har betydd noe i den sammenhengen.

– Heller ingen av besteforeldrene mine snakket kvensk til meg. De snakket det seg imellom, sier hun, og tilføyer:

– Slik har jeg vokst opp med det uten egentlig å tenke over at jeg vokste opp med to språk. Etter hvert har jeg skjønt at det var en del av fornorskningsprosessen.

Lot seg inspirere

Nå tror hun det blir spennende å ta del i etableringen av et nytt kvensk lokallag i Paatsivuono.

– Det var veldig mange ideer som kom opp her, og jeg tenkte at her kan det bli å skje mange ting. Det var veldig artig og skikkelig inspirerende å være på dette møtet, sier hun optimistisk, og avrunder:

– Det kjennes godt ut i hjertet.

 

Arkiivista/Fra arkiv:

Fra Varanger for å feire kvenfolkets dag i Tromsø