– Tenk at det er så strengt å få byttet ut en eneste bokstav i navnet sitt, sier Heidi Randa. (Foto: Arne Hauge)

 

Skatteetaten sa nei, men Heidi som vil hete Ranta i stedet for Randa fikk hjelp.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg vil bytte til Ranta fordi det er min identitet. Det vi egentlig er. Jeg tenker tilbake på bestemor og bestefar som måtte gi fra seg sin identitet, og kjenner det på kroppen. Jeg er ingen Randa, jeg er en Ranta, sier Heidi Randa snart Ranta. Hun er bosatt i Svanvik i Pasvik ved russegrensen i Øst-Finnmark.

Verken Heidi eller ordboka vet hva randa betyr på finsk, men ranta vet de begge. Heidi kan finsk nok til å gjøre seg forstått i Finland.

– Ranta betyr strand, bredd, ved sjøsiden. Navnet gir mening. Men i perioden 1900-1910 ble Ranta fornorsket til Randa, sier hun, og forklarer at dette rammet besteforeldrene og at det hadde med bosetting og eie av jord å gjøre.

Tilbake til Norge

Det var i 1864 at Heidis tippoldeforeldre kom fra Kittilä i Finland til Pasvikdalen i Norge, hvor ekteparet ved et skjebnens lune endte i grenda som heter Strand. Hun het Maija Kaisa, mannen hennes het Juho Heikki Ranta, men tok senere navnet Johan Henriksen Randa. I 1874 flyttet han til Salmijärvi på finsk side, og fordi Heidis oldeforeldre Anna Kaisa Pettari og Hans Johansen Ranta tragisk nok døde samme år som de fikk sønnen Hans Alfred (Heidis bestefar) havnet gutten i 1890 tilbake på norsk side. Hvor han vokste opp, giftet seg med Kaisa Julianne Stenbakk og senere ble nødt til å endre etternavn til Randa for å kunne drive gård.

Varslet avslag

Heidis ønske om å endre tilbake til Ranta har vært der lenge. Den 21. januar i år mottok derfor Folkeregisteret i Skatteetaten ei melding, hvor hun skrev at nå endret hun navn til Ranta.

«Skrivemåten før fornorskningen», lød Heidis begrunnelse.

Den 3. mars fikk hun brev fra det offentlige med ordre om å dokumentere skrivemåten, eller få avslag. De viste til paragraf 3 annet ledd i navneloven. Her er lovleddet, et krav som før har frustrert kvener:

«Navn som 200 eller færre personer her i riket har som etternavn, kan bare tas som etternavn dersom alle som allerede har det som etternavn, samtykker. For barn under 18 år gis samtykke av den eller dem som har foreldreansvaret.»

Fikk hjelp

– Jeg måtte kontakte alle i Norge som heter Ranta og spørre om lov. Seks personer. Men det syns jeg var et vanskelig krav fra deres side, og en rar følelse å måtte tigge om å få bruke sitt eget navn, sier Heidi.

Dermed måtte hun i stedet søke på nett og andre steder etter navnet til sin bestefars far. Og lang historie kort; Heidi fikk hjelp fra slektninger både på finsk og norsk side, der målet altså var å slippe å ringe alle Ranta og i stedet finne dokumentasjon som innfridde navnelovens paragraf 4 annet ledd:

«Uavhengig av begrensningene i § 3 kan følgende navn tas som etternavn: Nr. 1: Navn som er eller har vært en av tippoldeforeldrenes, oldeforeldrenes, besteforeldrenes eller foreldrenes etternavn eller mellomnavn.»

Ble kjempeglad

– Jeg måtte bevise at bestefar het Ranta. Men i Kirkenes og Sør-Varanger er ikke så gamle papirer lett tilgjengelig. Ikke alle har like lett for data og internett, så jeg ringte i stedet. Først til skatteetaten. De henviste meg til Kirken. Som henviste meg til Statsarkivet. Pratet med alle, minnes Heidi, som mener det er tungvint at man tvinges til å søke på nettet. Er ikke alle som mestrer det like godt, fastholder hun.

Den 3. mars i år fikk hun brev fra Folkeregisteret. Avslag. Men så, den 8. mars og samme morgen som hun var i ærende i Alta og innom Ruijan Kaiku, en gledelig epost fra Statsarkivet i Tromsø.

– Jeg ble kjempeglad og takknemlig for at de hjalp meg, sier Heidi, som fikk tilsendt et dokument med overskrift «Konfirmasjon. Attestert utskrift fra kirkebok for sognepresten i Sør-Varanger prestegjeld.» Her står det at konfirmasjonsdato var 24. mars 1907, at barnet het Hans Alfred Ranta, født 27.05.1890. Foreldre Hans Johansen Ranta og Anna Kaisa Pettari.

Kan neppe avslå nå

Entydig bevis, med andre ord. I prosessen med å endre bokstaven d til bokstaven t, har Heidi for øvrig lært mye om tjukke slekta. Nye grener på et stort slektstre har blitt innpodet, fulle av kvensk/norskfinsk.

– Og nå skal du klage på avslaget?

Nå må vel Heidi slippe å ringe land og ranta rundt og tigge og be? En snill ansatt i statsarkivene sendte henne dette gamle papiret. Det papiret, pluss Heidis navnekart, bevitner at hun er en Ranta.

– Ja nå skal jeg klage. Jeg tror det ordner seg. Tror ikke de kan avslå nå, sier Heidi snart Ranta. Og sjelden så galt det neppe er godt for noe, hennes møte med norsk navnepoliti satte noe i gang.

– Helt sykt hvordan det har eskalert. Jeg fant så mye underveis. Nå er jeg satt enda mer på sporet. Det er artig, og jeg skal finne mer slekt, sier hun.