Ingebjørg Hage er ekspert på arkitektur. Etter at hun i sin tid kom som «kven-blank» søring til Nord-Norge, fant hun bit for bit bygningstrekk som var ukjent for henne. Hun samlet dem i hop til et større bilde som endte ved en klar konklusjon: De var kvenske. (Foto: Arne Hauge)

 

I årevis jobbet arkitekt, kulturvernleder og professor Ingebjørg Hage som «kvensk sporhund» – med særlig sans for bygningsmessige detaljer.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Hages arbeid resulterte blant annet i en større artikkel i boka «Arkitektur i Nord-Norge.» Verket kom i 2008, lenge før dagens kvenske vår, og artikkelen heter «Kvenenes bosetting og byggemåter.»

I dag er Ingebjørg pensjonert, men jobbet tidligere med arkitektur og kulturminnevern ved Universitetet i Tromsø samt hos Troms fylkeskommune. Via sistnevnte bidro hun til å etablere Tørfoss kvengård i Reisa og det samiske tunet Holmenes i Kåfjord. Hun reiste mye rundt, og merket seg særegne bygningstrekk.

– Det var ting jeg ikke hadde sett før. Bygningstrekk som var fremmede for meg, sier Hage, hun nevner bruken av sleppverksvegger, skrå vinduskarmer og skrå labanker.

Vann renner av

Sleppvegg betyr grovt sagt at stående plank/panel slippes ned i spor i stående staver eller stolper. En økonomisk byggeskikk som særlig var populær dersom novene på huset var råtne. Da kunne de «friske» plankene fra veggen likevel brukes i neste prosjekt.

Les også: Balsfjord-paradokset

Labank er tverrgående, eller i vårt tilfelle skrå bjelker som felles inn i dører for å stive av konstruksjonen.

Skrå vinduskarmer inne i huset sørger for at kondensvann renner av. Da bygger ikke isen seg opp i karmen. Skrå vinduskarmer sørger også for at bibellesing-distraksjoner som potteplanter rauser av, et utmerket tiltak i pietistiske hjem, kan det spekuleres.

Grundig til verks

I alle fall, med tid og stunder fikk Hage samlet i hop disse ulike trekkene. Til et større bilde. På det hun omtaler som kvenske eller østlige trekk i arkitekturen.

De kvenske sporene fant hun på steder i Nord-Troms og Finnmark som unnslapp krigens brann, og hun supplerte med gamle fotografier og beskrivelser. På studieturer til Finland og Russland gjenfant hun ditto detaljer, men sier hun gikk faglig meget grundig til verks for hun endte ved sin konklusjon.

– Etter hvert ble det helt tydelig for meg at dette var kvensk, sier hun.

Hage tok doktorgrad på et beslektet tema. Nemlig på gjenreisingshus i Nord-Troms og Finnmark, med professor Einar Niemi som veileder.

Kvensk knute?

For seks år siden, før mannen Petter gikk bort, rakk paret å flytte fra Tromsø og kjøpe seg hus i Balsfjord. De kjøpte den staselige prestegården på Tennes, hvor også den omstridte presten Børre Knudsen i sin tid bodde. Kirka lengre ut på Tennes kom i 1856, prestegården noen år senere. Med andre ord; det bor i dag kvenskfaglig arkitekturekspertise av ypperste klasse i bygningen som før var «selve norskheten i Balsfjord», som Hage uttrykker det. På prestegården står det også et stabbur.

– Både stabburet og bolighuset er laftet med teknikken som blir kalt kvenknuten. Men den er ikke mer kvensk enn noe annet, for denne knuten var vanlig i Norge fra 1700-tallet og framover. Den er mye brukt på større bygninger som kirker. For eksempel i Målselv, kjenner de den godt, sier Hage, som sier seg nyfiken på knutens indre konstruksjon. Er den lik kvenknuten, eller er det variasjoner, spør hun seg.

Finne minner

– Det hadde vært interessant å fått åpnet en slik kvenknute, og sammenlignet den med ei vanlig norsk kamnov. Sett hvordan den ser ut inni og sett de avgjørende trekkene. Kvenknuten og kamnova er ganske innviklet, så dette kan være et aldri så lite forskningsprosjekt, foreslår hun.

For eksempel for Midt-Troms Museum, hvor Lill-Karin Elvestad jobber. Hun og Hage og en historielags-kollega har i et drøyt halvår vært på feltarbeid i Balsfjord, i den hensikt å registrere kulturminner, deriblant kvenske. Her tar vi med at vi i ettertid har snakket med en kar med kompetanse på slik kvenknute, og fått det bekreftet at dens indre er både innfløkt og lite kjent. Likevel, tegninger er laget, en sak Ruijan Kaiku lover å følge opp.

Ting man ikke vet

Under feltarbeidet fant Hage/Elvestad også flere skjelter-naust.

– Da tenkte jeg at jeg kanskje klarte å spore opp etnisitet på naustene, men det lot seg ikke gjøre – det var etnisk god blanding på gårdene. Men når det er sagt, på den nevnte gården på Markenes sto det før et toetasjers stabbur som var bygd i den teknikken. Vi vet at det ble bygd av kvener, sier forskeren.

Likevel, da stabburet la ut på en flyttefot som endte ved Troms Folkemuseum i Tromsø, det heter i dag Perspektivet museum, skulle det gå rundt 65 år før de fikk rede på at det var kvensk. Det var Ingebjørg som ga dem opplysningen, det var i fjor.

Fant etnisk hierarki

Til slutt et kuriosa. Da Ingebjørg i sin tid skulle lage rekonstruksjonstegning av markedsplassen i Skibotn, fikk hun et forskningsmessig biprodukt i form av et synlig etnisk hierarki. Hun tok i bruk opplysninger fra folketellingene fra 1800-tallet, og oppdaget at dersom en kven giftet seg med en same i ei folketelling, så var de benevnt kvener i den neste.

– Og hvis en norsk giftet seg med en kven, så var de benevnt norsk i den neste folketellingen. Riktig nok var det ikke så mange norske i det området, men hierarkiet er likevel helt tydelig. Det var samer nederst, kvener i midten og norsk på toppen, sier forskeren, som altså lenge før kvensk revitalisering jobbet med kvensk arkitektur.