Svedjerug eller finnerug, som det også heter, blomstrer i Troms. (Kuva: Liisa Koivulehto)

 

I Norden var det vanskelig å gro hvete. Men da det antatte ugresset byttet sin vei oppover mot nord fra Sentral-Asia, ble det tatt varmt i mot i Russland. Etter hvert ble svedjeruget til, noe som senere ble et stort kjennetrekk for skogfinnenes jordbrukskultur.

 

Sander Larsson Framnes
sander@ruijan-kaiku.no

 

Det var en tid før år 1000 at svedjeruget nådde Øst-Finland og Karelen. Den grodde godt, og stod bak en stor folkeekspansjon. Men med flere folk blir det mindre plass. Mot slutten av 1400-tallet oppsto det en mangel egnede svedjeområder som kunne brennes. De måtte vekk for å kunne dyrke. Først gikk reisen mot vestre Finland. Deretter til Øst-Sverige, og videre vestover. Det var omkring år 1640 at de første svedjefinnene (skogfinnene) ankom Norge.

Finnerugen kan bli over 2,5 meter høg sørpå. Denne er den knapt 180 cm. (Kuva: Liisa Koivulehto)

De slo seg til rette i det som nå kalles Finnskogen, og der ble de. Med rike skogsområder egnet plassen seg godt for finnene, som trengte tømmer til hus- og skog å brenne for svedjebruket.

Ulik dagens rugsorter- som såes på ettersommeren eller tidlig høst, ble svedjeruget sådd tidlig på sommeren.

Svedjerugen er toårig, og trenger trenger kulde og kort dag for å danne aks på samme måte som dagens rugsorter.

I forhold til dagens rug, trenger man svært lite såkorn pr. arealenhet for å fylle åkeren.

Fra vanlig rug får man omtrent fire til fem ganger aks per korn. I kontrast får man 100 ganger det man sådde fra svedjerug. Det er rundt 3042 korn fra én aks. Dette ble dokumentert i et forsøk gjennomført av riksantikvaren, hvor de selv sådde svedjerug med intensjonen å finne mer ut om den. God smak hadde den også.

Antatt utdødd

Ettersom årene gikk, fulgte fraflytting med moderniseringen. Svedjebruket forsvant, og med dét; svedjeruget. Det var faktisk lenge antatt at det særegne skogfinske svedjeruget var utryddet- helt til en mann én dag utpå 70-tallet fant 10 korn i et tørkehus på Finnskogen. Han som fant kornene het Per Martin Tvengsberg (26.7.1936 -15.3.2019).

Ut i fra 10 korn, klarte syv av disse kornene å spire- og det er fra disse få kornene at all svedjerug i dagens Norden stammer fra.

Gullimunn er et selskap stiftet mellom seks forskjellige gårder, og er en av få som selger svedjerug i dag. De beskriver svedjerugen slik:

«Svedjerug kan bli over 2,5 meter høy og er en majestetisk skue på åkeren! Den har en kraftig og dyp aroma, og i svedjerugårgangen 2017 kan du finne smaker som vanilje, banan, tittufrutti, gress, bark, parfyme og hasselnøtt! Hver årgang får sine egne karaktertrekk, men uten unntak har den vært saftig og god på smak.»

Om noen er interesserte i å smake bakst med svedjerug, kan mel av det bestilles gjennom deres nettside- eller så kan du hive deg rundt i hagen kommende vår-sommer med å så.

(Kilder: Wikipedia, Gullimunn)