Anne-Karin Rosengren og Gro Lisbeth Eriksen har sansen for både prosessen og resultatet knyttet til plantefarget garn. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

De bruker både løkskall, krattrot og rogneblar. Ja, selv kukålet kan komme til nytte og avgi et flott resultat. 

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Vi prøver det meste.

Det sier Gro Lisbeth Eriksen, som Ruijan Kaiku møtte under det årlige Paaskiviikko-markedet i Rässikäinen/Sørkjosen, sammen med flere andre frivillige fra Nordreisa husflidslag.

Det er plantefarging som står på tapeten denne dagen. En prosess som for anledningen krever flere kasseroller og flere bål.

I hver kasserolle har Eriksen og co en gitt mengde garn, som de bader sammen med en gitt mengde fra en utvalgt plante, noe som igjen skal avgi farge til garnet.

Olderbark og vaid

– Denne er farget på olderbark, sier Eriksen, og viser fram den ene bunten som henger utstilt på et stativ.

Hun forklarer at det første badet gir en skarpere farge enn andre bad.

– Og her ser du vaid. Jeg kjøpte frø og sådde den i hagen, for den vekser ikke vilt her oppe hos oss.

– Vaid, den blir litt blåaktig?

– Ja, den er blå. Når den kommer i kontakt med luft etter fargebad, så oksyderer den. Det er alltid spennende, for man vet aldri eksakt hvordan sluttresultatet blir.

Årsaken til det, forteller hun, er at det blant annet avhenger av hvor mye garn- og hvor sterk fargehype man har.

– Hvor lenge må garnet ligge, for eksempel når du bruker løkskall?

– Det bør i alle fall ligge en time, og temperaturen bør helst ikke overgå 90 grader, sier Eriksen.

Kukålet

– Her har vi farge av høymuggelrøtter. Endelig fant vi noe det også kunne brukes til, humrer hun.

Fra sidelinja kommer Anne-Karin Rosengren inn. Hun trekker også fram fargen til høymuggelen, eller kukålet som noen kaller det, en plante med et variabelt rykte.

– Det ble kjempefin farge.

Men hun har en annen holdning til planten enn de mange som karakteriserer den som ugras.

– Min forståelse er at alle planter som det er mye av, som vokser overalt, er gode for oss. Det er derfor de er overalt.

– Jeg har vært i tvil om høymuggelen, svarer Eriksen.

– Det har jeg også. Men den er overalt, og noe må den være bra til, konkluderer Rosengren.


Plantefarging over bålet på Høeghvollen i Rässikäinen/Sørkjosen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Steinlav og bregne

Eriksen går videre og tar tak i neste garnbunt.

– Denne er farget på steinlav.

– Det så litt typisk kvensk ut?

– Ja, er den ikke fin? Skikkelig fin.

Neste bunt er farget av reinfann, opplyser hun, og forklarer:

– Den med de gule blomstene, som kommer litt utpå sommeren.

Les også: Trenger ikke «gå over bekken»

Og som hun sa innledningsvis, er ikke gjengen redd for å prøve seg fram.

– Nytt av i dag er ei bregne som vokser inni skogen her. Det ble en veldig behagelig, lys farge.

Et helt plagg?

Når journalisten spør om man kan farge en hel strikkagenser på denne måten…

– Du har den der improvisasjonskunnskapen, og det er tegn på at vi er kvener, ler Rosengren.

Men ja, det kan funke, mener Eriksen:

– Det vil jeg tro. Hvis du har nok vann og farge i forhold til plaggets størrelse, sier hun.


Plantefarget garn til utstilling. (Kuva: Pål Vegard Eriksen

Kler hverandre

Ruijan Kaiku måtte også spørre om de skriver ned vellykkede oppskrifter, med tid og mengder og det hele.

– Tidlig på dagen. Utover ettermiddagen blir det mer og mer tull, sier Eriksen.

– Men det er da alle de fine fargene kommer fram, legger Rosengren til, før hun ser med beundring mot stativet med de utstilte garnbuntene:

– Er det ikke fantastisk at alt dette er plantefarget? Se så fine fargene er i lag. Alle fargene kler hverandre når det er plantefarger.