Vuorea oon ajoittain kuttuthiin «Norjan pienin kaupunki.» (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Tospråklige stedsnavnskilt, der også kvenske navn er inkludert, er heller uvanlig. Men det finnes noen unntak.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
Flerspråklige stedsnavnskilt har etter hvert blitt et relativt vanlig syn særlig langs nordnorske veier.
Da gjerne som en trespråklig kombinasjon med norske, samiske og kvenske navn, som vi finner i bygder og tettsteder i kommuner som Vadsø, Tana, Porsanger, Kvænangen, Nordreisa, Kåfjord og Storfjord.
Det er heller ikke uvanlig å se en tospråklig kobinasjon med norsk og samisk rundt om i landsdelen, som for eksempel i kommuner i indre strøk av Finnmark.
Arkiivista/Fra arkiv: Rundt 50 av 180 nye flerspråklige skilt er på kvensk
Kombinasjonene norsk og kvensk (uten samisk), eller kvensk og samisk (uten norsk), kan ikke sies å være like vanlig.
Men det finnes noen unntak.
Norges minste by
Øst-Finnmark stikker seg, så langt Ruijan Kaiku kan se, ut i så henseende.
I Vardø kommune er det tre steder etter hverandre som er skiltet kun på norsk og kvensk.
Det ene stedet er Vardø by, som tidvis omtales som «Norges minste by.» Den bærer det kvenske navnet Vuorea.
Vuorean saari ja Vuorean kaupunki oon sama paikkassa. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Ifølge lokalavisa Østhavet, som har skrevet artikkel om stedsnavn i Vardø, skal kvensk stedsnavntjeneste ha opplyst at det kan komme av ordet vuori, som kan bety ‘fjell; berg’.
Den høyeste formasjonen på øya, som ruver cirka 60 meter over havet, heter Vårberget.
En alternativ, ikke-vedtatt skrivemåte er Vuoreija. Østhavet skriver at «Karl Akre sier at Vardøya omkring 1840–1860 ble kalt Vorr’eia».
Vårøya skal angivelig ha vært i bruk på norsk, men hvorvidt Akre med «Vorr’eia» viser til et norsk eller kvensk navn skal være usagt.
Navne-lån?
At de kvenske og norske navna har lydlige likheter kan i mange tilfeller tyde på lydlig lån den ene eller den andre veien.
Kvensk språkguru, Eira Söderholm, har i sin yngre yrkeskarriere samlet inn og jobbet en del med kvenske stedsnavn. I motsetning til stedsnavntjenesten, tror hun ikke navnene har noe med vuori å gjøre.
– Ordet vuori er så og si ikke-eksisterende på kvensk. Ordslutten -ea (i Vuorea, journ. anm.) forteller at originalen slutter på øy(a). Både Vuorea og Vuoreija er direkte lån fra «Vårøya», hevder hun.
«Vuori» står imidlertid oppført i den kvenske nettordboka som ‘fjell’.
Et søk etter ordet i den kvenske stedsnavndatabasen gir også flere treff, både på konkrete stedsnavn og i de kvenske beskrivelsene fra informanter.
Eira Söderholm. (Arkiivikuva: Arne Hauge)
I 2025 var det like i underkant av 1800 innbyggere på tettstedet Vardø/Vuorea, ifølge Store norske leksikon (SNL).
Svenskpåvirket?
Om lag ei mil lengre sør om Vardø, i retning Vesisaari/Vadsø, er også grenda Kiberg skiltet på norsk og kvensk.
Den bærer det kvenske navnet Kiiperi. Ifølge Østhavet skal stedet være «omtalt som Kijberi eller Kyber» allerede så tidlig som i 1567, men hvorvidt det er sammenheng mellom denne Kijberi og kvenske Kiiperi skal være usagt.
På den tiden, 15- og 1600-tallet, var Kiberg et av de største fiskeværene i Finnmark, ifølge SNL. Det ble heller ikke ødelagt under det tyske tilbaketog i 1944, så stedet har ennå mye av den gamle værbebyggelsen.
Ifølge lokalavisa Østhavet er Kijberi omtalt allerede i 1567. Dagens kvenske skrivemåte er Kiiperi. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Det første leddet i det norske navnet kan, ifølge SNL, være kid, ‘kje’, som i visse dialekter uttales ‘kji’.
Det er også en forklaring Oluf Rygh, forfatteren av Norske Gaardnavne (mellom 1897 til 1924), har pekt på. I sine tolkninger skriver han, ifølge Østhavet, at navnet kan tolkes som Kjeberget, altså et sted der man holdt med geiter. Det kvenske ordet for kje er kitsi.
Stedet ligger inne i ei bukt eller botn om man vil. Vi har derfor spurt Eira Söderholm om den kvenske peri-endelsen kan ha noe med perä (bakdel, bakende, ende; fjordbotn, botn) å gjøre.
– Ordet perä er jo ikke uvanlig på kvensk, men utviklinga fra perä til peri ville være helt uvanlig. Den slags forekommer vel ikke, mener hun.
Hun tror heller at det er snakk om -ber for -berg.
– Men navneformen Kiiperi kan også henge sammen med den svenske uttalen «ki:bäri.» Det skulle ikke forundre meg om Kiberg var med i de gamle svenske skattemantallene, og gamle tornedalinger fungerte jo som skatteinnkrevere enda på 1500-tallet.
– Vi har en hel masse «finske» stedsnavn som slutter på -peri, som er lånt fra et svensk navn med berg som sisteledd, legger hun til.
Lydlig lån
Ytterligere ei mil lengre sørover, langs den nevnte europaveien, kommer man til Komagvær. Også her møter vi norsk og kvensk på stedsnavnskiltene.
Det kvenske navnet Kumaveri har etter alle solemerker ingenting med verken kuuma ‘varm’ eller veri ‘blod’ å gjøre, men kan istedenfor antas å være et lydlig lån av det norske navnet.
Ifølge Norske Gaardnavne har det gamle fiskeværet navn etter fjellet Komagen, som «har nogen Lighed med en Komag.»
Her er Kumaveri-skiltet. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Her viser Söderholm til tidligere stedsnavnkonsulent Irene Andreassen, som skal ha skrevet at «det andre kontaktspråket [i tillegg til samisk] til kvensk, norsk, har også satt spor i kvenske stedsnavn. Dette ser vi tydelig i det kvenske bygdenavnet Kumaveri i Vardø kommune, som temmelig sikkert er et lydlig lån fra det norske Komagvær; den norske uttalen er [kumavær].»
– Det artige med stedsnavn er at man alltid kan spekulere, avrunder Söderholm.
Les også:
