Yykeäläinen Marie Konstanse Skogstad Wallo assuu Tromssassa. Mutta hän oon alkupöräinen Kolsevuopiosta. (Arkiivikuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Rundt 30 deltakere «møtte» Språkrådet sist torsdag. Én av dem var Tromsø-bosatte Marie Konstanse Skogstad Wallo.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

Torsdag 8. oktober arrangerte Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto et digitalt allmøte med Språkrådet.

En av de som deltok var den Tromsø-bosatte lyngsværingen Marie Konstanse Skogstad Wallo (80).

Til Ruijan Kaiku opplyser hun imidlertid at hun var langt fra alene.

– Vi fikk opplyst at det var rundt 30 deltakere, forteller hun.

Forklarte saksgangen

Wallo sier at Språkrådet, som stilte med avdelingsdirektør Daniel Ims og seniorrådgiver Pål Kristian Eriksen, forklarte framgangsmåten ved å fremme stedsnavn og hvem som har de ulike rollene.

– Og det er mange, sukker hun.

– Både Språkrådets kvenske stedsnavntjeneste, Kartverket, kommuner og så videre.

Hvem som har hvilke roller i prosessene og hvem som tar de endelige avgjørelsene i ei navnesak kan man lese mer om i Lov om stadnamn, også kalt stedsnavnloven.

I tillegg, sier hun, orienterte Språkrådet om saksgangen i navnesaker.

I løpet av møtet kom man også innom den velomtalte navnestriden i indre Finnmark.

Les også: Navnestriden avgjort: Sametinget vant fram

Men her, sier hun, ville ikke Språkrådet si altfor mye:

– De forklarte relativt kort om uenigheten rundt lovforståelsen og at saken var lagt på is inntil videre. Det ble ikke utdypet desto mer.

Ønsker innspill

Ifølge Wallo skal Språkrådet ha uttrykt at de ikke er plaget med altfor mange forslag til kvenske navnesaker.

– De oppfordret folk til å sende inn navn, og det har jeg tenkt å gjøre, varsler hun.

Hun sitter blant annet på et hefte med nedtegnede navn fra Lyngen, som hun har jobbet seg igjennom, og som hun akter å ta utgangspunkt i.

– Det er viktig å ta vare på disse navnene, sier hun.

Bruker informanter

Videre forteller hun at Språkrådet opplyste at de, dersom de trenger mer informasjon om et innmeldt navn, gjerne kontakter lokale kvener og informanter.

– Jeg lurte på hvem disse informantene er. Men det kunne de ikke si så mye om, i alle fall ikke der og da.

Wallo la også fram at mange kvenske navn stort sett har levd i muntlig form, noe hun opplevde å få gehør for hos Språkrådets utsendte.

– Men hvordan man forholder seg til det, ble litt uklart for meg.

Én av flere årsaker til at hun i det hele tatt spurte, sier hun, for å få vite om det i det hele tatt var lokale kvener som ble spurt, og ikke hvem som helst.

Hun bruker blant annet fjellnavnet Jæggevarre (ja, ei tidligere ferge hadde også dette navnet) som et lokalt eksempel.

– Jeg er vokst opp med – og sier fortsatt – Jekkevaara, med den kvenske a-endelsen.

Ofte er kvenske vaara-navn å finne som várri i samiske- og varre i «norske» parallellnavn.

Jekkevaara heter for eksempel Jiehkkevárri på samisk og Jæggevarre på «norsk.» Men det er kun det samiske navnet som har vedtatt skrivemåte.

Hun eksemplifiserer videre med navn som Pirttavaara og Palovaara.

– Det var det de sa i Kvalvik i min oppvekst, hevder hun.

– Skulle ikke du kunne være en informant, da?

– Jeg vet ikke, men jeg tenker jo at også jeg er et slags tidsvitne, sier 80-åringen.

Tok tilbakemeldinger

Summa summarum synes Wallo at det var et positivt møte.

– Det var informativt og det var fint å få vite mer om saksgangen, sier hun, og avrunder:

– Ikke minst var det fint at Språkrådet lot til å ta tilbakemeldinger.