Juoksengilainen Karin Keisu oon Met nuorten johtaja. Hän oli Kväänifästissa Pajalassa aikaisemmin tänä kesänä. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Met nuoret-leder Karin Keisu vil ha mer samarbeid over landegrensene, og er klinkende klar på hvor organisasjonen står i urfolksspørsmålet.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
Vi skriver 2. juli og på Folkets hus i Pajala treffer vi Karin Keisu, som opprinnelig kommer fra Juoksengi.
Hun er leder av ungdomsorganisasjonen Met nuoret (vi ungdommer) i Sverige, og er på plass i forbindelse med årets seminar i tilknytning til den tidligere omtalte Kväänifästi, som arrnageres for andre året på rad.
Met nuoret er i så henseende involvert i to av programpunktene.
– Den første er en panelsamtale der vi har fire unge tornedalinger, kvener og lantalaiset, fra både Sverige og Norge, som skal snakke om hva det betyr å være ung, tilhøre minoriteten i dag, og hvilke følelser som er koblet til ens identiet, historien og til framtiden.
Senere på dagen er det lagt opp til en workshop ved Ida Westerberg.
– Der skal vi lære oss å veve.
– Så både politikk og kultur, med andre ord?
– Ja, en herlig miks av begge deler.
Ulike benevnelser
På spørsmål om hvor viktig hun anser Kväänifästi og tilhørende samarbeid over landegrensene, svarer Met nuoret-lederen slik:
– Jeg tenker at det er utrolig viktig. Det føles som vi forsøker å starte noe som kan fortsette år etter år, og som kan vokse og bli større.
Hun sier at er viktig å samles, bygge fellesskap, og prate og tenke rundt minoritetsspørsmålene sammen.
– Men også det å samarbeide over landegrensene. Det er noe jeg mener vi må gjøre i enda større grad. Vi har felles historie og vi er samme folk, selv om vi ikke nødvendigvis har blitt behandlet som det tidligere.
Hun mener det er landegrensene som har satt en stopper for det.
– Man har tenkt at «det der er Sverige» og «det der er Norge», og at vi er ulike. Men når man ser nærmere på det, så jobber vi med mange av de samme spørsmålene. Vi har en felles historie. Så det er utrolig fint å se at vi samarbeider mer og mer.
Karin Keisu (til venstre) var med på en litt annerledes seminaråpning enn vanlig, til latter fra hele salen, som sikkert kunne tenkt seg en paraply når vannet ble kasta over hodene på dem. Like til høyre for Keisu ser vi også Vilde Christoffersen Walsø og Rebecka Ekeland fra den kvenske delagasjonen som hadde tatt turen fra Norge. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
At minoriteten har båret ulike benevnelser tror hun kan være én av årsakene. Men den største grunnen, tror hun, er at historien er så usynliggjort som den er.
– Man har ikke visst bedre og har tenkt at «i Sverige er man tornedalinger» og «i Norge er man kvener», og nærmest ingen har stilt spørsmål og sagt «men vent nå lite grann, hvordan ser historien egentlig ut?»
Hun mener at når man ser nærmere på det, lærer seg mer, og jo mer som synliggjøres, så begynner folk å oppdage at det er snakk om det samme folket.
– Men jeg tror det fortsatt er en lang vei å gå. I Sverige er det for eksempel ikke alle som er bekvem med å kalle seg «kven» eller «lantalainen.» Det er fortsatt separate begreper. Så vi må jobbe for å samle det, og forstå at vi deler historien.
Paraply og «markedsføring»
Selv har hun tenkt at man kanskje trenger ett ord, et paraplybegrep, som alle kan stå under.
– Og så kan man likevel være tornedalinger, kvener eller lantalaien under dette. Disse begrepene har gjerne sterk tilknytning til sine steder. Det er kanskje noe man kan tenke på framover. At det er en styrke å kunne vise at vi er samme folk, og at ingen skal tenke at det er snakk om ulike grupper.
Arkiivista/Fra arkiv: Derfor har minoriteten tre ulike navn
Keisu understreker at dette er hennes personlige tanker, og ikke noe Met nuoret som organisasjon har jobbet med.
– Psykologien i dette er vel kanskje litt som når man skal markedsføre et produkt eller varemerke?
– Ja, det er litt sånn. Og nå som vi jobber så mye med synliggjøring og ønsker å få ut vår historie, så tror jeg det er viktig at man kjenner at man er én gruppe, uten for mange spørsmålstegn, sier hun, og tilføyer:
– Litt tydligere «markedsføring», på en måte, selv om det er litt rart å si det sånn i denne sammenhengen, humrer hun.
Forvirrende
Apropos «markedsføring»:
I Sverige har tornedalinger, kvener og lantalaiset samlet seg bak det trestripede Meän flaku, eller tornedalsflagget som noen vil kalle det, mens de kvenske organisasjonene i Norge etter hvert samlet seg bak Kvääniflaku (kvenflagget).
Vi spør om Keisu synes det er vanskelig å skulle være ett folk og måtte forholde seg til flere flagg.
– Det vil jeg ikke si. Men jeg tror det er vanskeligere for andre, og at majoritetssamfunnet kan bli litt forvirret i blant, sier hun.
Karin Keisu. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Støtter urfolkskrav
– På seminaret så langt er det snakket litt om begjæringen av urfolksstatus for kvener, tornedalinger og lantalaiset, i regi av Svenske tornedalingers riksforbund. Hvor står dere i Met nuoret i den saken?
– Vi står bak den begjæringen, fastslår Keisu.
Hun forteller at Met nuoret anser at minoriteten har vært i landet lenge før Sveriges grenser ble dratt.
– Alle de punktene Svenske tornedalingers riksforbund har ført fram om hvorfor vi kunne hatt urfolksstatus er noe vi stiller oss bak.
Ungdomsorganisasjonen finner det også merkelig at den svenske regjeringen ikke engang har ville ta i spørsmålet.
– De bare skyver den framfor seg og tenker at det kun er plass til ett urfolk i Sverige. Men ser man på mange andre land der det eksisterer urfolk, så er det ofte flere enn ett urfolk. Det handler ikke om at noen skal ha vært først i et land. Det handler om at man har vært der før grensene og før staten så ut som den gjør i dag.
– Men det rare er at man ikke engang vil se på det, sukker hun.
– Men om man ikke gjør en utredning, så finner man jo ingenting?
– Nemlig. Man må jo se på dette. Det burde ikke være et stort steg å utrede spørsmålet. Så kan status eller ikke-status være et spørsmål i en senere runde. Men utredning burde ikke være et spørsmål engang, tenker vi i Met nuoret, avrunder Keisu.
Les mer fra Kväänifästi:
