Det er definitivt noen skjær i sjøen for den kvenske seilasen. Kronikkforfatteren peker likevel på alt det positive som likevel skjer. Foto: Unni Huru
«Sivilsamfunnet har engasjert seg, slik Sannhets- og forsoningskommisjonen oppfordret til, selv om det ikke alltid kjennes slik ut.» Kronikk ved Unni Huru.
Det er misnøye blant kvener som uttaler seg til mediene, etter at regjeringens forslag til statsbudsjett ble presentert i begynnelsen av oktober. Forståelig nok. Man rystes over at det nok en gang drysser smuler fra de rikes bord ned på et kvensk samfunn i stadig vekst, mens hendene som skal håndtere oppgavene, er altfor få.
I en slik tid er det verdt å minne om at det innenfor den svimlende summen på 2 322 milliarder kroner finnes penger som kommer kvenene til gode uten at de er øremerket til det. Offentlig innsats som sorterer under fylkeskommunale og kommunale budsjetter, finnes også. Og det skjer ting på privat initiativ.
Alt dette har Ruijan Kaiku skrevet om, og vi skal ta noen eksempler. Hver for seg kan de synes å være små. Til sammen tegner de et vakkert bilde.
Kunnskapsdepartementets føringer for mangfold i skolen er ett eksempel. Nylig har midler fra Utdanningsdirektoratet nådd fram til institusjoner som gjør det mulig for lærere i grunnskolen og pedagoger i barnehagen å undervise om kvener. Det kom fram i et nylig intervju med en koordinator for dette arbeidet ved freds- og menneskerettighetssentrene rundt om i landet.
I Innlandet fylke, der kvener tidligere har vært lite synlige, har fylkeskommunen invitert dem inn på flere nivåer for å styrke egen kunnskap og utvikle tiltak. Silppufestivalen, en kulturfestival med utgangspunkt i skogfinsk kultur som har utviklet seg til en møteplass for flere nasjonale minoriteter, er ett eksempel. Der har Kvenungdommen deltatt i flere år. En professor i samme fylke, som senere viste seg å være kven, har arbeidet for å få kvensk tematikk inn i lærerutdanningen.
I Oslo skrev en ung kven sin masteroppgave basert på intervjuer med kvener, og en ikke-kvensk barnehagestudent har per i dag tolv kvenske barnebøker med i sitt private prosjekt om mangfold.
Kommuner rundt om i landet bidrar også. De lytter, flagger, låner ut lokaler og deltar i kvenske møter. Slik synliggjør de kvenene og deres rettigheter. Ofte skjer dette etter oppfordringer, noen ganger press, fra frivillige kvener, både organiserte og uorganiserte.
Sivilsamfunnet har engasjert seg, slik Sannhets- og forsoningskommisjonen oppfordret til, selv om det ikke alltid kjennes slik ut. Ruijan Kaiku har faktisk hatt omtrent like mange positive som kritiske saker den siste måneden. I tillegg har man kunnet lese en god dose saker som rett og slett er nøytrale.
Vi har kommet et stykke på vei. Det er viktig å huske på. Livet er ikke bare lysere når koppen er halvfull i stedet for halvtom. Man har også mye mer å gå på, både når det gjelder kostnadene ved å være kvensk aktivist og ved å være kven i ensomhet.
