Jørn Ljunggren er forsker I ved NOVA, OsloMet og Professor II ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Norsk kulturliv finansieres av fellesskapet, men hvem bestemmer hva som er verdifull kunst? Jørn Ljunggren peker på sosiale skjevheter.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
– Finansieringen er demokratisk, men på alle de andre områdene er det en veldig sterk sosial seleksjon.
Det sa Jørn Ljunggren, fra konsulentselskapet Promethevs, i sitt foredrag Demokratisk finansiering – elitær kultur? under Kvääniteatteris konferanse Kvenene bygger Norge – Kväänit pykkäävät Norjaa.
Her utfordret han forestillingen om at norsk kulturpolitikk er så demokratisk som vi kanskje liker å tro.
Ljunggren utfordret forestillingen om et demokratisk kulturliv. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
For selv om staten bruker betydelige ressurser på å sikre alle tilgang til kunst og kultur, mener han at det likevel ikke betyr at alle har like stor mulighet til å påvirke hva slags kunst som blir produsert.
– Kanskje er det mer riktig å si at staten demokratiserer tilgangen til det et bestemt sjikt har definert som verdifullt, men ikke selve definisjonen av hva det er.
Sosial bakgrunn avgjør
Ljunggren viser til undersøkelser som peker på store sosiale forskjeller i det norske kulturfeltet.
– Kunstnerundersøkelsen fra 2019 viser blant annet at kunstnere er sterkt overrepresentert i sentrale strøk, særlig i Oslo, mens personer med innvandrerbakgrunn er underrepresentert.
Også klassebakgrunn spiller en betydelig rolle.
– Personer som vokser opp i familier med store kulturelle og store økonomiske ressurser, har større sannsynlighet for å oppnå topposisjoner i kulturlivet.
Han forklarer at dette blant annet har sammenheng med at økonomisk trygghet gir større mulighet til å ta sjanser og satse på en usikker kunstnerkarriere.
Samtidig møter personer med minoritetsbakgrunn andre forventninger. Ljunggren viser til forskning av Sabina Tica, som har undersøkt hvordan personer med innvandrerbakgrunn opplever kulturfeltet.
– De få fra denne gruppen som har gått inn i kulturfeltet, opplever veldig ofte at de er nødt til å være sannhetsvitner for en annen type kultur. Eller representanter for noe annet enn å utvide den norske fortellingen.
I OsloMets presentasjon av Ljunggren, beskrives det at han har særlig interesse for koblingen mellom ulikhetsfaktorer som kjønn, minoritetsbakgrunn og klasse. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Skjevhetene gjelder også publikum.
– Brukerne av kunst og kultur er ikke i hovedsak arbeiderklassen.
Ljunggren peker på at folk i denne gruppen benytter kulturtilbud langt sjeldnere enn de som er født inn i mer ressursterke familier.
Og hvorfor er det et mål å demokratisere kunst? Altså, hvorfor er målet at skal alle ha tilgang på kunst og kultur?
– Jo, fordi kultur er sett på som et kollektivt gode, noe alle burde ha tilgang på. Det gir personlig berikelse, er samfunnsdannende og opplysende, og er veldig ofte sett på som et forsvarsverk mot autoritære ideologier. I dag snakker vi jo gjerne også om kultur som beredskap.
Hvem har definisjonsmakten?
Et sentralt prinsipp i norsk kulturpolitikk er «armlengdes avstand», der kunstfaglige vurderinger skal skje uavhengig av direkte politisk styring.
Men ifølge Ljunggren innebærer dette også at makten til å definere hva som er verdifull kunst, i stor grad overlates til kunstfeltet selv.
Ljunggren (i midten) deltok også i en av dagens panelsamtaler. Her sammen med Magnar Nilssen og Merete Jørstad. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
– Kunstnerne har en slags agendamakt, siden de har kunstnerisk frihet til å definere hva som skal tematiseres og sendes ut i verden. De har også en betydelig portvoktermakt, fordi det i stor grad er dem som er ekspertene som vurderer hvilke andre kunstnere som skal få penger.
Så hvor demokratisk er egentlig kulturen?
– Vi kan godt si at finansieringen er demokratisk. Men er det en demokratisk definisjonsmakt? Det er det ikke. Er det en demokratisk kunstproduksjon? Det er det heller ikke. Og bruken er, som vi har sett, heller ikke spesielt demokratisk.
Da det var en ære å betale for kunsten
Spørsmålet om hvem som finansierer kunsten, og hvilken makt det gir til å definere dens verdi, er langt fra nytt. For å illustrere dette trekker Ljunggren fram Lysikrates-monumentet, som står nær Akropolis i Athen.
Monumentet ble reist i 334 fvt. etter en seier i en hymnekonkurranse for gutter under Dionysos-festivalen.
– Dette er en premie, men det er ikke en hyllest til kunstnerne. Det er en hyllest til den som betalte. Det var stor ære i å finansiere kunst den gangen.
På lerretet bak Ljunggren ser du et bilde av Lysikrates-monumentet. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Også den gangen handlet altså kunst om mer enn kunstnerisk talent. Den handlet også om penger, prestisje og makt.
Hvor fri er egentlig kunsten?
Selv om dagens norske kulturpolitikk bygger på demokratiske idealer, mener altså Ljunggren at det fortsatt er store skjevheter i hvem som får påvirke kunsten. Hva er konsekvensene av det?
– Når en så stor del av kulturen er formet av et bestemt sosialt sjikt, samtidig som andre grupper har liten mulighet til å påvirke de kulturelle framstillingene, skapes det blindsoner.
Ifølge Ljunggren kan disse blindsonene bidra til at kunsten som produseres, blir stadig mindre relevant for dem som allerede står utenfor kulturlivet.
Han stiller til slutt en rekke spørsmål som utfordrer kulturpolitikken:
– Hvor fri er egentlig kunsten? Hva slags kunst og kultur er det dette systemet er med å frambringe? Har vi et system som oppdager de store talentene, og får de mulighetene og ressursene som trengs?
– Og er det nok konkurranse? Ikke bare mellom kunstnerne, men også mellom dem som finansierer, bestiller og dermed definerer hva som regnes som verdifull kunst?
Se også:
