Kronikk fra Høybråten: «Et mer forsonet samfunn»

Kommisjonen foreviget under markeringen av kvenfolkets dag, kvääninkansan päivää 2022. (Foto: Sannhets- og forsoningskommisjonen)

 

Om snaut ett år skal Sannhets- og forsoningskommisjonen levere sin rapport til Stortinget. Et forsonet samfunn kan innebære at vi «har høy tillit til hverandre og til sentrale politiske institusjoner», skriver Dagfinn Høybråten i denne kronikken. Han er kommisjonens leder.

 

Hva er forsoning? Spørsmålet er sentralt for det arbeidet Stortinget har bedt Sannhets- og forsoningskommisjonen gjøre. Vi skal kartlegge historien om fornorskningen av samer, kvener, norskfinner og skogfinner, se på konsekvensene av den, og komme med forslag til forsoningstiltak. En bred analyse og refleksjon skal ligge til grunn for våre anbefalinger om tiltak på veien mot et mer forsonet samfunn.

For å komme til et mer forsonet samfunn behøver vi et felles kunnskapsgrunnlag om vår historie, der skogfinnenes, kvenenes og samenes historie er synlig. Vi behøver kunnskap om at det faktisk har blitt ført en offisiell politikk i Norge fra om lag 1850-årene med et uttalt mål om å assimilere samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Kunnskap om hvordan denne politikken artet seg. Kunnskap om hvordan den opplevdes for de som ble utsatt for den. Kunnskap om hvilke konsekvenser den fikk, og fortsatt har.

Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid med historisk kartlegging er i sluttfasen. Samtidig er liknende kommisjonsarbeid påbegynt i Sverige og Finland. Nå fokuserer vi på forslag til tiltak for videre forsoning. Rapporteringen skal leveres til Stortinget 1. juni 2023. Målet er et mer forsonet samfunn.

Forsoning er både en tilstand og en samfunnsprosess. Et forsonet samfunn kan innebære at vi respekterer hverandre, og at det er språklig, kulturelt og identitetsmessig likeverd i befolkningen. At vi har høy tillit til hverandre og til sentrale politiske institusjoner. At vi kan leve med vår fortid.

Gjennom kommisjonens gransking har mange valgt å fortelle personlige historier om fornorsking. Det gir innblikk i erfaringer, og nye perspektiver på fornorsking. De personlige historiene handler blant annet om språktap, om å miste sine samiske, kvenske eller finske språk i familiene, om skolegang og om opplevelsen av å være usynlige, diskriminert og mindreverdig i samfunnet. Mange av dem som forteller uttrykker både sorg og frustrasjon, men også håp. Håp om at neste generasjon skal få det lettere, og at deres kultur blir verdsatt og synlig.

Kommisjonen konstaterer at kunnskapen generelt i befolkningen om minoritetene er lav. Det er også kunnskapen om fornorskingshistorien. Mange steder er det også lav kunnskap blant samene, kvenene, norskfinnene og skogfinnene om egen bakgrunn og historie. På denne måten er hele befolkningen berørt av fornorskingen i form av mangel på kunnskap.

Kunnskapsinstitusjonene har en helt sentral rolle i å fremskaffe og formidle kunnskap. Det er allerede gjennomført mye forskning på fornorsking i Norge, og denne forskningen er en del av kildegrunnlaget som kommisjonen bygger sitt arbeid på.

Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid er både krevende og givende, og berører våre følelser. På den ene siden følelsene til de som har opplevd fornorsking. På den andre siden følelsene til de øvrige som får mer kunnskap om denne delen av vår historie. Det handler om erkjennelse av at hva majoritetsbefolkningen har tapt i form av kunnskap og kulturell rikdom, men også å komme til erkjennelsen av at fornorskingspolitikk og urett har funnet sted overfor minoriteter – og at vi ser konsekvensene av den i vår egen tid.

Sannhets- og forsoningskommisjonen erfarer at samer og kvener utsettes for mobbing, diskriminering, hets og hatprat. Det er et samfunnsproblem. Kommisjonen er opptatt av at det må en holdningsendring til. Vi ser ellers på både språklige, kulturelle, materielle, sosiale, helsemessige og identitetsmessige konsekvenser av fornorsking og urett. Og vi må erkjenne at vi er et stykke unna et forsonet samfunn.

Sannhets- og forsoningskommisjonen arbeider fremover med forslag til forsoningstiltak. Kommisjonen har åpnet for å ta imot forslag fra andre. Vi ønsker å se på muligheten for felles grenseoverskridende tiltak med de andre kommisjonene i Norden. Vi ønsker i tillegg dialog med gruppenes organisasjoner og institusjoner om hvilke forsoningstiltak de mener kan fungere.

Kommisjonen skal berede grunnen for forsoning, levere en grundig rapport som viser fornorskingens mange sider, og formidle denne kunnskapen ut i befolkningen. Det ligger fremfor oss. Det er en mulighet for alle til å ta fornorskingshistorien inn over seg.

En forsoningsprosess vil ta lang tid, og må initieres nasjonalt og involvere hele samfunnet. For å komme til et mer forsonet samfunn må det skje endringer i strukturer, rammer og relasjoner til minoritetene. Til slutt, i en forsoningsprosess, handler det om handlingene en legger opp til og gjennomfører fremover.