Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Klok av tidligere skade gjaldt det å ha lavest mulig tyngdepunkt.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Jeg måtte dumpe ned på setet på sparkstøttingen, i fanget den reneste matrjosjka-dukken av ting å ha hvalen i. Over meg tok mamma vareopptelling. Spark, unge og hund. Baljer i bøtter og spann. Plastposer i kåpens ene dype lomme. Pengbok i den andre.
«No fær vi!»
Og det gjorde vi til gangs. Passerte så snømannen mistet nesa si, vrengte hardt til høyre ved søppelkassen, og stupte utfor Øvergata. Mamma, tenkte jeg i tåreflommen, burde vært æresmedlem i vår lokale akebrettmafia. Eller testpilot for militæret. Jeg gjemte meg bak baljen, den hadde to solide håndtak å klore seg fast i. Pluss samme fine rødfarge som bremselysene på bilene. Bak oss strevde Rex med å holde følge.
Mamma huket seg kraftig ned da vi suste fra Øvergata over Storgata. Bilene var hun mindre engstelig for, de hadde vikeplikt i Honningsvåg når hvalen var i emning, dessuten var vi så kjapt over veien at sjansen for å bli nedkjørt var liten. Nei, det mamma var mest urolig for, var øyeblikket da meiene traff bar asfalt. Klok av tidligere skade gjaldt det å ha lavest mulig tyngdepunkt, og etter et kort gnistregn fra meiene idet vi føk over Storgata, var det å legge seg inn i en kraftig høyresving inn sideveien før posthuskrysset. I svingen ble sparken presset opp på ei meie, og da mamma og jeg lente oss hardt motsatt for å unngå å velte, fikk jeg et glimt av Rex. I snøføyka bak oss. På ville labber lente også han seg kraftig over i svingen, han minnet om en gepard på fjernsyn når gasellen plutselig skifter retning.
Les den kvenske versjonen: Valas oon täälä, osa 2
Så bar det ut på kaia. Hvor mamma hogg hælene i snøen så jeg nær trillet av, før vi skyndte oss ut til kaikanten. Der så vi mammas venninne stå med ryggen til, bøttene ved bena. Hun stirret mot havet som om planen var å hoppe.
«Han har vært hær», hørte jeg mamma mumle mens vi sprang. «No e han forre! Det blei ingen kval.»
Men hval skulle det likevel bli. Venninnen og mamma og jeg var ikke de siste. Vi var de første.
«Vi e først ja», pekte damen fornøyd utover havet. «Og no e han på vei. Æ så lyset i masta hjæmmefra, langt tell havs.»
Rex kom vaklende inntil. Satte seg og peste lenge, med lang tunge under tomt blikk. Før også han fikk igjen pusten og stirret håpefullt mot synsranda.
Også andre honningsvåginger kom sigende ut på kaia, mumlende seg i mellom med poser og bøtter i hånd. Men i køen som snart bygde seg opp, der var vi først, mammas venninne, mamma, Rex og jeg. På Magerøya lærer man tidlig at det bare er ulogisk og ønsketenking, myten om at de siste skal bli de første.
Fra mørket kom skuta med utkikkstønna endelig glidende inn i havnebassenget. Motoren dunket liksom et digert stålhjerte, på dekk gikk folk omkring og klargjorde tauverk for landligge. Rex slikket seg rundt munnen, i skuta så vi mannskap forberede hvalkjøtt for salg.
«Har dåkker kval nok? Tell oss alle?» undret mammas venninne da skuta klappet til kai, hun løftet håpefullt på bøttene sine.
«Sku mene det ja», lød svaret fra skuta.
Så fikk alle hval, og fremst i køen av folk som ønsket å avlevere sine baljer, bøtter og poser, der sto vi. Det var ei andektig stund; avlevere bære-tingene våre inn over ripa, se kjøttet bli skåret opp og bøtter og baljer fylt til randen. Jeg minnes at resten av folket på kaia sto i en sulten ring og så på. Bøtter i hendene; under det bleke gatelyset minnes jeg ansiktene deres som gustne og stille grådige, som fra ei scene fra Hamsuns Sult.
Først ble den røde plastbaljen vår fylt til randen. Med glinsende svarte lunser av førsteklasses biffkjøtt. Så ble det tyngde i bøttene våre, før plastposene fikk noe å tenke på i form av mange mindre stykker med prima grytekjøtt. Rex ble bratt i nakken da et dugelig stykke kjøtt føk i bue over ripa og inn på kaia. Han fanget biten i lufta så ingen andre skulle ta den. Da jeg og mamma trodde at nå hadde vi fått hvalkjøtt så det holdt, kom en av mannskapene bærende til ripa med et stort stykke. Så tungt var kjøttstykket, at mannen ikke lenger var en lettmatros.
«Det hær gratiskjøttet», sa matrosen, «e tell han karen dær.»
Matrosen nikket mot Rex. Som straks dumpet ned på rompa, slikket seg rundt munnen og logret.
«Det e nåkka seigar det hær kjøttet», sa den snille sjømannen, «mæn det e godt førr det. Ja, førr han trivelige ulven dåkkers.»
Vi takket og tok i mot, betalte og forlot trengselen på kaia. Hjemover var farten en ganske annen. Opp de seige bakkene, vi led de største kvaler. Jeg med baljen i nevene, mamma skyvende på sparken med breddfulle bøtter og poser hengende fra styret. På sparkesetet dette digre kjøttstykket som Rex fikk til odel og eie. En enorm terning som fylte hele setet og dirret og dampet i den kalde lufta. En og annen dråpe falt fra kjøttstykket, bak oss gikk Rex og spiste den røde snøen.
Dette var vinteren 1979 eller var det 1980, og sånn blodig moro og matauk fikk ungene i Honningsvåg være med på. Resten av kvelden ringte det støtt og stadig i telefonen vår. Fortapte sjeler som bodde slik til at de manglet vår nærhet til havna og ryktebørsen.
«Han e kåmmen ja? Kval’n? Han e virkelig det?» sprakte det i andre enden, og mamma tørket blodet mot forkleet, grep tålmodig røret hver gang det ringte og svarte at jo da, hvalen var kommet.
Mamma skar de største kjøttstykkene i passelige biter, sparkstøttingen utenfor huset og ro i sjela nå som det igjen flødde i fryseren. Samtidig gikk stekepanna for fullt, sprutet fett der hun stelte i stand middag. Magerøya, visste vi, i kveld var navnet mindre treffende.
Fersk hvalbiff med kokt potet, kålstuing, brunsaus og tyttebær. Et festmåltid og et evigvarende gastronomisk minne for en unge fra kysten. Siden ble det støtt og stadig hval til middag, som oftest forstekt i panna og etterpå varmet i deilig brunsaus.
Kval’n, visste vi begge denne kvelden da siste pose var i fryseren og lokket vrangt å få lukket, i år var den kommet for å bli.