Kvenbevegelsen følger kontorkalenderen

Leif Bjørnar Seppola mener aktørene i det kvenske samfunnslivet i større grad bør tilpasse aktiviteter og arrangementer til dem som lever av primærnæringene. (Kuva: Vebjørn Vinjar Karvonen)

 

Når landsmøter og festivaler legges midt i lamming og høyonn, blir mange av dem som fortsatt praktiserer den kulturarven organisasjonene ønsker å løfte fram, stående på sidelinjen uten mulighet til å medvirke, mener saubonde, Leif Bjørnar Seppola.

 

Vebjørn Vinjar Karvonen
vebjorn@ruijan-kaiku.no

 

Leif Bjørnar Seppola har tidligere vært tillitsvalgt som styremedlem i Norske kveners forbund. Selv om han fortsatt følger organisasjonen med interesse, mener han det er én utfordring som går igjen år etter år.

– Landsmøter legges midt i lamminga. Festivaler legges midt i høyonn. Da er det rett og slett ikke har mulighet til å delta, sier han.

Som sauebonde vet han hvor lite fleksibel kalenderen kan være.

– Når våren kommer, begynner en hektisk tid med lamming. Det er da vi har minst anledning til å reise bort. De som sitter på kontor hele vinteren vil gjerne legge arrangementene til den fine årstida, men for oss er det nettopp da arbeidsmengden er størst.

Viser til gamle markedstradisjoner

Seppola peker på at dette ikke alltid har vært tilfelle.

Han trekker fram markedet i Skibotn fra gamle dager som eksempel på hvordan store møteplasser tidligere ble lagt utenom den mest hektiske arbeidsperioden.

– Markedene ble arrangert når folk faktisk hadde anledning til å møtes. De ble lagt utenom vekstsesongen, nettopp fordi folk levde av jordbruk, fiske og andre primærnæringer. Den rytmen synes jeg vi har mistet litt av.

Han mener dette var en naturlig tilpasning til livsformen i nord.

– Arbeidet på gården kunne ikke vente. Derfor ble de store samlingene lagt til tider av året da folk kunne delta.

Praktikerne må også få plass

For Seppola handler dette om mer enn timingen på møter.

Han mener det sier noe om hvordan den kvenske bevegelsen forstår kulturen, og hvilke signaler det sender.

– Jeg synes vi har blitt litt for tilpasset den moderne, byråkratiske kverna, og litt mindre tilpasset den gamle kvenske rytmen.

Han understreker at kvensk kultur for ham først og fremst er noe som utøves og leves i den virkelige verden.

– Mange forbinder kvenkultur med sosiale medier, symboler og arrangementer. For meg ligger den først og fremst i det praktiske – i landbruket, fisket, naturen og håndverket. Det er der fotfestet vårt er.

Han trekker eksempelvis fram en lokal forening i Skibotn under arbeidet med å restaurere Hottigården.

– Der ser vi at det ofte er fiskere, bønder og andre praktikere som melder seg når det er behov for arbeidskraft. Den typen kunnskap og erfaring må også ha en plass i den kvenske bevegelsen.

Savner mer praktisk læring

Seppola mener utviklingen kan sees i en større sammenheng, og peker på dagens skolesystem.

– Da jeg gikk på skolen hadde vi sløyd, praktiske fag og yrkespraksis. Mye av dette er blitt borte. Jeg tror mange, kanskje særlig gutter, hadde hatt godt av flere arenaer der de kunne lære gjennom praktisk arbeid.

Han mener dette henger sammen med hvordan kultur overføres mellom generasjoner.

– Det er vanskelig å bevare en kultur hvis man bare kjenner den gjennom teori. Man må også få oppleve den med hendene.

Ønsker en bredere bevegelse

Seppola understreker at han ikke ønsker å sette ulike grupper opp mot hverandre, men at vekta heller tungt mot en side.

– Jeg tror vi ville stått sterkere dersom vi klarte å ta vare på begge perspektivene – både dem som arbeider med språk, kultur og organisasjonsliv, og dem som fortsatt lever i de næringene kulturen vokste fram fra.

Seppola håper diskusjonen kan bidra til at flere praktikere finner sin plass i den kvenske bevegelsen.

– Den kvenske kulturen lever ikke bare i møtelokaler eller på sosiale medier. Den lever også ute på jordene, på sjøen og i skogen.