Harald Hegstad er leder i Kirkerådet og Kristin Mellem er leder i Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto. Her er de, utenfor Kirkebakken menighetshus på Hansinkenttä/Storslett, like etter gårdagens konsultasjon om kvensk kirkeliv. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Media fikk ikke tilgang til konsultasjonen, men Ruijan Kaiku fikk likevel en prat med to sentrale skikkelser etter at det hele var over.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Her har Kirkerådet arrangert en konsultasjon om utviklingen av kvensk kirkeliv i Den norske kirke.

Det sier leder i Kirkerådet, Harald Hegstad, til Ruijan Kaiku like i etterkant av den kvenske kirkelivskonsultasjonen som fant sted på Hansinkenttä/Storslett 2. september.

Les også: Pågår nå: Konsultasjon om kvensk kirkeliv

– Det er noe Kirkemøtet har vedtatt tidligere. Man ønsker å styrke kvensk kirkeliv i Den norske kirke.

Bred kvensk representasjon

Kirkerådets leder sier videre at prosessen har fått ny fart i forbindelse med Sannhets- og forsoningskommisjonen, noe som naturligvis også farger arbeidet.

– Vi har allerede utgitt salmer på kvensk (Kväänin virsihäfti, journ. anm.), vi har hatt ulike tiltak, men i dag har vi særlig snakket om hvordan vi kan organisere dette arbeidet.

Blant spørsmålene som er diskutert denne dagen er, ifølge Hegstad, om det skal etableres et nasjonalt kvensk kirkeråd, og om det for eksempel skal dannes en egen kategorialmenighet, der alle med kvensk tilhørighet kan melde seg inn.

– Det som særlig har vært fint er at vi har hatt en veldig bred representasjon av kvenske organisasjoner og institusjoner. De er viktige medspillere for oss i arbeidet med å utvikle dette.


Kvenske organisasjoner og institusjoner var velrepresentert under den kvenske kirkelivskonsultasjonen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Sentrale kristne verdier

Hegstad var den som dro det hele i gang med sin velkomsttale. På spørsmål om hvilke budskap som var viktig for ham å få sagt i den, svarer han slik:

– Blant annet det som også har kommet sterkt fram etter Sannhets- og forsoningskommisjonen; nemlig at det har vært utført overgrep og usynliggjøring av nasjonale minoriteter. Deriblant kvener og norskfinner.

– Den norske kirke har, som tidligere statskirke, også vært en del av det som statens forlengede arm.

Derfor, sier han, er det viktig også for kirka å ta et moralsk ansvar for det.

– Vi skal være med å snakke sant om dette og bidra til forsoning. Det er viktig for kirken, både sannhet og forsoning er sentrale kristne verdier som vi vil stå opp for også i denne sammenhengen.

Et taktskifte

Kristin Mellem er mest kjent som lederen av kvenenes største forbund, Norske kveners forbund, men var også deltakende under kirkelivskonsultasjonen som medlem av det som heter «Arbeidsgruppe med mandat til å fremme forslag til kirkerådet om oppgaver og sammensetning av et nasjonalt organ for kvensk kirkeliv.»

De leverte fra seg rapporten for snart halvannet år siden. På spørsmål om hun er tilfreds med dette arbeidet, svarer hun slik:

– Det var i alle fall et veldig omstendelig arbeid, og ganske krevende. Jeg opplever at kirka har en veldig bratt læringskurve. Vi har arbeidet med, og kjempet for, et kvenske kirkeliv i en årrekke.

Hun sier det har vært en hard kamp, fordi kunnskapen ikke har vært på plass. I alle fall slik hun opplever det.

– Så skal det også sies at nå i senere tid, etter at ledelsen i Den norske kirke, Kirkerådet, gikk inn mer aktivt, så har vi fått et taktskifte. Nå er Den norske kirke langt framme i skoene. Men vi har fortsatt et stykke arbeid å gjøre, fastslår hun.

Hun viser også til noe Hegstad skal ha uttalt tidligere denne dagen:

– Han sa at sannhet er en forutsetning for forsoning.

Når det gjelder kirka, sier hun, så må den forsone både hendelser i eldre tid, fornorskningstiden, men er også nødt å forsone hendelser i nyere tid. Noe hun mener er mer krevende.

– Det er mye lettere å snakke om fortiden. Men det som vi må stå i selv er en atskillig større utfordring. Dersom kirka gjør det, og alle vi som er involvert med, så vil det bety utrolig mye for omdømmet og for at man kan få en ren og god start. Og det ser vi fram til.

Hun legger til at kirkestrukturene for tiden er under diskusjon.

– Det er spennende, sier Mellem.


Kristin Mellem. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

En matnyttig dag

På spørsmål om hun er tilfreds med dagen som sådan, svarer Mellem dette:

– Det vil jeg absolutt si. Det har vært gode diskusjoner, veldig mange synspunkter og tanker som får oss til å tenke gjennom saker på nytt. Så det er nyttig å møtes i fra mange hold.

Hun er også tilfreds med at Den norske kirke er kommet til nord, til de kvenske områdene, for å se og høre på det som blir sagt.

– Og at de synger salmene i lag med oss. Det gir noe helt annet enn å sitte på et møterom nede i Kirkens hus. Det er to forskjellige ting, sier hun.

– Hegstad, fikk Kirkerådet noe matnyttig med seg herfra?

– Absolutt, det gjorde vi. Vi har fått veldig gode innspill. Og så er dette et ledd i en lengre prosess, og som jeg har uttalt, så har Den norske kirke litt tungrodde prosesser. Men vi gjør nokså sjeldent noe overilt, humrer han.

Han sier at han regner med at de vil komme fram til gode resultater for dette også.

– Og så vil det være høringer og så videre, der også de kvenske organisasjonene og institusjonene vil bli hørt i det videre arbeidet.

På spørsmål om flyttingen av det kvenske ansvaret i 2022, fra Nord-Hålogaland bispedømme og tilbake til Kirkerådet var en god avgjørelse, svarer Hegstad slik:

– Jeg tror det viser seg i ettertid at dette er et nasjonalt ansvar som ledelsen i Den norske kirke må og vil ta et ansvar for, så det kommer vi til å følge opp som et nasjonalt prosjekt og nasjonalt ansvar.

Ikke bare enighet

I arbeidet med den forannevnte rapporten, som på sett og vis lå til grunn for konsultasjonsmøtet på Storslett, har en fordelingsnøkkel vært et tema. Nemlig i hvor stor grad de ulike kvenske organisasjonene skal være representert i et framtidig, nasjonalt kvensk kirkeråd.

– Har man begynt å lande noe her, ser man konturene av noe, eller er det fortsatt for tidlig å si noe om det?

– I rapporten har man gjort en avstemming i det utvalget som har vært. Der kan man allerede se at det er retningsgivende i forhold til hva de fleste anbefaler. Strukturene er ikke på plass, men man får luftet dem og får en påminning om hva kvenene har bedt om i alle disse årene dette har pågått, sier Mellem, og føyer til:

– Her og nå, i dag, er det ikke tatt beslutninger. Men det er en viktig arena for å snakke sammen. Det er en del av prosessen.

Hegstad sier at dissensen i utvalget viser en uenighet.

– Den har også kommet fram her under konsultasjonen. For eksempel hva man skal kalle barnet for. Er det kvensk, er det finsk, er det norskfinsk?

Den uenigheten, sier han, er en uenighet man bare må romme.

– Det er ikke noe poeng å avgjøre det en gang for alle.

Les også: Kravet om et kvensk kirkeråd kan bli innfridd

– Samtidig, og det ble også understrekt i dag, legger vi det som er offisiell norsk språkpolitikk til grunn. Vi diskuterer for eksempel ikke om kvensk er et språk. Det er fastslått i språkloven. Når det gjelder språket, så snakker vi om «kvensk.» Og så kan vi snakke om «kvensk/norskfinsk» når det gjelder for eksempel kirkelivet. Det er ikke noe poeng å ekskludere noen, sier Hegstad.


Både Hegstad og Mellem lot til å være ved godt mot etter en lang dag. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Mellem skyter inn at språkloven også sier at Norge har et særskilt ansvar for de nasjonale minoritetene og det kvenske språket.

– Og dersom kirka ser rundt seg i det kvenske samfunnet, så vil de se at alle de kvenske institusjonene kaller seg for «kvensk.» Kvensk institutt, kvensk kultursenter, kvenske språksentre. Den store majoriteten av vår gruppe er mest bekvem med det ordet.

Samtidig er hun klar på at det er forskjell på hva folk har opplevd og hva de er bekvem med, og at det er noe man skal anerkjenne.

– Vi skal likevel være klar over at det er forskjell på antallet. Dette spørsmålet må ikke få lov til å ta all vår kraft. Det blir feil. Likevel skal vi romme alle sammen, fastslår Mellem.

Ty til mediene

Ruijan Kaiku var ikke, som nevnt i en tidligere sak, velkomne til å dekke noen deler av dagsprogrammet den 2. september.

Det var først rom for et intervju med Hegstad og Mellem etter programslutt. Vi utfordret derfor Hegstad litt på åpenheten:

– Hvordan skal dere holde den kvenske minoriteten, ikke bare organisasjonene, men den kvenske befolkninga oritentert framover?

– Vi må nok opprette en egen spalte i Ruijan Kaiku, ler han.

– Vi stiller gjerne opp oftere for å snakke om dette. Ellers har vi et nært forhold til de kvenske organisasjonene, og regner med at de vil spre informasjon om dette til sine medlemmer. Og så skjer det naturligvis gjennom de kirkelige kanalene.

– Poenget her er at det også er veldig mange kvener som ikke er medlemmer, og som ikke er organisert noen steder. Er de med på dette løpet?

– Siden de ikke er organisert så får de ikke noe direkte, da må vi spre ting i allmenne medier som når ut til den kvenske befolkninga, sier Hegstad.

Erkjenner sine synder

Kristin Mellem kaller dagen for en milepæl.

– Det kjennes godt at vi har kommet så langt. Og så vet vi at det er et langt arbeid videre.

Hun håper Den norske kirke husker på at det trengs ressurser inn.

– Man kan ikke bare etterspørre kvensk innsats. Det må ressurser inn for at folk skal kunne arbeide og ikke slite seg helt ut. Det er et viktig prinsipp man må ta med seg herfra og utover, sier kvenforbundets leder.

– Ikke minst at kvenene skal være til stede i disse prosessene, og det har ikke kirka vært like flink til hele tiden. Når saker skal opp i Kirkerådet, eller når det skal forberedes og besluttes, så skal kvenske stemmer være med i det. Eller så er det et litt hult demokrati man holder på med.

– Du nikker, Hegstad?

– Jeg lytter, og vi tar innover oss det som kommer fram og erkjenner at vi ikke alltid har vært like flinke til det som Kristin nevner.