Kvenkokken med fersk rømmekolle

Rømmekolle med kortreist melk fra Hanne Harila i Kariel. (Foto: Sander Larsson Framnes)

 

 

På menyen i grendehuset under minifestivalen Lyden av Skallelv hadde kvenkokken Stig Arnt Arvola mange deilige godbiter. En av dem var den tradisjonsrike, men ofte oversette rømmekollen.

 

Sander Larsson Framnes
sander@ruijan-kaiku.no

 

Rømmekolle har lang tradisjon i Finnmark og Nord-Troms, og særlig kvener og samer tok del i denne mattradisjonen.

Du kan få det kjøpt i dagligvarebutikker, også i form av Melkering, men det spørs om butikktilbudet kan måle seg med kvenkokkens produkt under festivalen i Skallelv.

– Det er så ferskt som du får det, ler Stig Arnt Arvola.

På festivalen ble det solgt i tre varianter. En vanlig, en med multer, og en med blåbær. Ruijan Kaiku prøvde den med blåbær, og smaken var så frisk at det var nesten ikke til å tro.

Toppen bar et tykt og stivnet, men seigt, lag. Under gjømte den gode rømmen seg, og helt i bunnen nyplukkede blåbær.

I tillegg til festivalkos, rørte Stig Arnt Arvola også sammen 20 liter rømmekolle til Qvænbrygg sin nyeste lansering; Surøl + litt bringebær.

Om rømmekolle

«Rømmekolle var først og fremst stølskost. Etter en lang dag med mye arbeid og gjeting av kyrne på setra, var det godt og forfriskende med rømmekolle med sukker og flatbrød til. Det ble servert i treskåler. Treskålene måtte være grundig rengjort på forhånd. Til vaskingen ble det som regel brukt einer kokt i vann. Bunnen ble enten innsmurt med god rømme eller det ble lagt et lag med «tetting» på bunnen av treskålen. «Tetting» er en blanding av tettegras og melk. Oppi treskålene ble det slått oppi nysilt melk.» (Kilde: matoppskrift.no)

Treskålene er kalt melkering, og de var lagget i tykke staver, lik tønner.

Men melkeringer var ikke alle av tre. De ble også laget av blant annet kobber, blikk og glass.