Illustrasjonsbilde. Invandrermonumentet i Vadsø. Foto: Monica Milch Gebhardt Varanger museum

Hva mener vadsøværingene om «kvener» eller «finskætta»? 

Fra arkivet, skrevet av Liisa Koivolehto, publisert 24. mars 2000.

Det måtte altså komme «en fremmed» til og med «en søring», for å gripe et tema og spørsmål som svært mange oppe i Nord-Norge og andre steder har spurt seg seiv og andre om, men ikke klarer helt å fatte og forstå: Hva er forskjellen med kvener og finskætta? Er det noe forskjell?
Sosialantropoligistudenten Bjørn Olav Megard ble interessert i temaet via noen kjenninger. Etter noen års studier i Oslo flyttet han med familien til Vadsø for å bo der et år og gjøre feltarbeid. Han ville finne svar på hvordan betegnelsene «kvener» og «finskætta» blir oppfattet, definert og brukt:
– i den minoritetspolitiske diskursen,
– i samtaler og egen og andres sosiale og kulturelle tilknytning
– i utforming av selvforståelse og identitetstilknytning

Resultatene har han presentert i sitt hovedfagsarbeid Kvener og finskætta: En undersøkelse av betegnelsene «kvener» og «etterkommere etter finske innvandrere» i politisk diskurs og i utforming av identitetstilknytning.
Hovedoppgaven drøfter altså to nivåer i begrepsbruken: det personlige og det samfunnsmessige. Det personlige nivået er enkeltmenneskenes oppfatning av seg selv enten som «kven» eller «finskætta». Det andre nivået handler om hvordan disse begrepene brukes bl.a. i retorikk og i politikk.
Her presenterer jeg kun det ene nivået i oppgaven: Hva mener vadsøværingene om «kvener» eller «finskætta»?

Nøktern og interessant
Med fjorårets doktoravhandling til Marjut Anttonen om et nærgående tema – kvener og finlendere – i friskt minne begynte jeg å lese. Hva slags surr og vas vil disse forskere igjen presentere om oss?
Jeg som ikke er forsker selv, tror gjerne at forskning av slike samfunnstemaer skal hjelpe meg å forstå tilværelsen, og jeg stiller forventningene deretter. Jeg ønsker at den mer eller mindre beleste forskeren kan vise meg nye perspektiver og peke på nye innfallsvinkler i temaet. At jeg kan nikke gjenkjennende, samtidig som jeg kan lære. Etter å ha lest Megard sin hovedoppgave, fikk jeg en følelse av å blitt litt klokere.
Det er mer enn fristende å sammenligne Anttonen og Megard sine holdninger til forskningsfeltet. Mens Anttonen på mange mater understreket at hun er «med» og en del av miljøet samtidig som hun er forsker (og kan forske seg seiv også), tar Megard nesten hysterisk avstand til «forskningsobjektene» og vil ikke avvike fra sin rolle som en forbipasserende observatør. I og med at fremgangsmåten hans er så «klinisk», blir det en slags dokumentarisk sus over det han skriver om samtalene han hadde med folk i Vadsø : Notatene virker veldig ekte og troverdige, og han får fram masse nyanser.

Fair play
Megard begrenset arbeidet til Vadsø by og til personer som kan omtales med betegnelsene kven eller finskætta. Han hadde både forhåndsavtalte samtaler med 30-40 personer og over hundre mer spontane samtaler der han fikk vite «samtalepartnerens holdning til kvenbetegnelsen – og ofte en god del mer.» I tillegg hadde han intervjuer og samtaler med 55-70 andre personer i andre steder av Finnmark og Troms. Megard ville unngå dilemmaer som er knyttet til skjult feltarbeid. Derfor lot han seg alltid kjenne, når han snakket med folk: Han fortalte hvem han var og hva han dreiv på med. Han har også lagt mye vekt på å anonymisere personene – noe som Anttonen forresten ikke var så nøye med. Etter at han hadde snakket med noen, fikk han ofte tips om nye personer han kunne snakke med, såkalt «snøballprinsipp».
Han ville likevel unngå overrepresentasjon av «særlig kvenske eller finske» personer, og skaffet informanter på andre mater «på arenaer der folk deltok uavhengig av etnisk tilknytning, f. eks. butikker, kafeer og offentlige kontorer, i ulike lag og foreninger og på de offentlige badene».

Forskerens rolle
Megard har viet flere kapitler i oppgaven i drøfting av sin egen rolle som forsker i det miljøet han forsker. Han definerer seg selv om en «søring» (i motsetning av «nordnorsk»), «ikke kvensk» (i motsetning av «kvensk»), «innfødt» (jmf. «finlandsfinsk») og en person som ikke kan finsk eller kvensk. I tillegg er han oppmerksom på et generelt problem ved samfunnsforskning, nemlig at selve forskningssituasjon kan endre den informasjonen han får fra folk han snakker med, og at forskeren selv blir påvirket av informantene sine.

Omtålig
Etter mange avgrensinger, begrensinger, definisjoner, forbehold osv. kom Megard i gang med selve feltarbeidet. Han ble tidlig klar over hvor sensitivt selve spørsmålet var. For å begynne med fortalte han folk at han ønsket å studere det som har med det kvenske å gjøre. Etter reaksjoner endret han det raskt til «det kvenske eller det finske. Dette førte igjen til at folk ga ham ei lekse om hva disse ordene betyr og hva det hele «egentlig» dreier seg om.
– Som «søring» og ny i Vadsø var jeg «sertifisert» til ikke å vite, skriver Megard.
Han skriver om en annen feltarbeider (4998) som kunne ha fått juling av en eldre mann i Varanger, bare ved på nevne ordet kven. Feltarbeideren hadde sluppet, fordi han var søring, som «ikke kunne vite bedre».
Megard konstaterer at betegnelsene siirtolaistenjålkelåinen» tai «suomalainen» on «kven» og «finskætta» refererer til omtrent den samme sosiale kategorien, men at navnebruken varierer fra miljø til miljø. Noen forskere bruker oftest «kven» i dag. Dette begrunnes med at kvenbetegnelsen står sterkt i det historiske materialet, og den markerer avstand til Finland. Andre forskere velger å bruke «finskætta» eller «etterkommer etter finsk innvandrer» eller «finsk».
– Ved å bruke begge betegnelsene, eventuelt med skråstrek, unngår jeg å ta stilling i dette spørsmålet. Jeg velger denne løsningen fordi den er mest mulig nøytral og legger minst mulig føringer på min og lesernes forforståelse, skriver Megard.

– Hvor finner jeg kvener/finskætta?
Informantene nevnte flere ytre kulturtrekk som oppfattes som kvenske eller finskætta i Vadsø: Hyppig bruk av dampbad (badstu), læstadianske forsamlinger, jordbruk og byggeskikken. «En fortid man er stolt av», «røtter», «kulturarv» – men det er ikke enighet om hvilken relevans denne fortiden har i dag.
En interessant observasjon er at når Megard spurte folk i Vadsø om han kunne snakke med dem om det kvenske/finske, pekte folk svært ofte til andre miljøer enn selve byen, mot Skallelv og Jakobselv. Det ble f.eks. nevnt at «ut på landet» bruker man finsk og har finsk påvirkning i norsk tale. Først etter noen ekstraspørsmål kunne vadsøværingene tilstå at det fins noen kvensk/finsk påvirkning i selve Vadsø også, og da ble Ytrebyen som oftest nevnt.
Også andre steder ble trukket fram som kvenske eller finske: Pasvik, Bygøynes, Neiden Bygøyfjord, Børselv – Sør-Varanger og Porsanger. Av de mer perifere – sett fra Vadsø – kvenske miljøer ble Alta og Tromsø nevnt.

To sider av samme sak?
– Kan betegnelsene «kvenen» og «finskætta» forstås som språklige merkelapper som viser til samme tankemessig begrep? spør Megard.
Det kommer an på, det vet vi fra før…
– Det er full enighet om at «finsk» har noe med Finland å gjøre, men hvis man holder finsktalende og finner i andre land i enn Norge utenfor, finnes det argumenter for å si at «kvener» og «finskætta» er alternative språklige betegnelser på nesten den samme sosiale kategorien, skriver Megard.
– De fleste informantene i Vadsø gir selv uttrykk for at det bare er uenighet om «hvilken ord man skal bruke».
Megard mener bildet er mer komplisert enn det.
– Tenk deg et menneske der begge foreldrene har flyttet til Nord-Norge fra Finland etter siste krig. Han vil kunne omtales som «finskætta», men neppe som «kven». Men har du et menneske der bare den ene av foreldrene er født i Finland, og den andre i Norge, ofte med kvensk bakgrunn.
Barn vil da kunne omtales både som «finskætta» og «kven».
Noen informanter forstår termen «kvensk» som personer med blandet slektsbakgrunn, altså noe finsk, noe norsk og/eller samisk.
Noen mente «finsk» er et «renere» kategori enn «kvensk», og er ikke «finskætta» og «kvensk» alternative betegnelser.
Så kommer dette med ulike assosiasjoner med i bildet.
– Kvenbetegnelsen gir assosiasjoner til tradisjonelle tilknytning til Norge, mens betegnelser som «finskætta» understreker slektsmessig opphav i et annet land, Finland evt. Nord-Sverige.
Megard konstaterer at mange har sterke følelser knyttet til spørsmålet om hvilken betegelse som skal brukes. For flertallet av informantene viser betegnelsene «kven» og «finskætta» til den samme sosiale kategorien – men betegnelsene gir ulike assosiasjoner og har dermed forskjellig meningsinnhold.
Boka inneholder svært mange direkte sitater fra informantene som forteller «søringen» om hvordan begrepene brukes og oppfattes i Vadsø. Vi kan lese om de mange negative følelsene knyttet til ordet «kven», spesielt hos de litt eldre.

Én eller flere etniske tilknytninger?
Er det mulig å bli enig om det skal hete «kven» eller «finskætta»? Bør man bli enige? Dette har Megard ikke noe mening om: Han bare beskriver de faktiske forholdene slik som han har sett dem.
– Yngre informanter og informanter som har stor refleksiv distanse ser gjerne positivt på kvenbetegnelsen. Eldre informanter og informanter som i liten grad kan sies å ha refleksiv distanse til sin kvenske eller finske bakgrunn, er oftere kritiske eller negative til kvenbetegnelsen. Noen foretrekker betegnelser som «finskætta» eller «etterkommer etter finske inn vandrere», mens andre i stedet oppfatter seg som nordmenn, finnmarkinger eller vadsøværinger, skriver Megard i sammendraget.

Fråtser ikke med eksotikk
Heller ikke Megard kunne la være å skrive om en sørings erfaringer og observarsjoner om Nord-Norge, selv om han er klar over at de fleste i hans situasjon har fylt side opp og side ned med slik eksotikk. Men det er ikke mye. Erfaringene og observasjonene begrenser seg på to korte setninger. Han har bemerket seg at «Rimi og Prix ser helt like ut i Vadsø og på Majorstua, bortsett at i Vadsø finnes kaffen stort sett i halvkilos poser, de fleste kokemalt.» Og at «vinteren 1997 var både lang og hard, særlig de gangene det snødde i mai og juni!»

Byråkrat
Det må nevnes at etter Megard hadde levert hovedoppgaven, fikk han stilling som førstekonsulent i den da nye departementsavdeling UMI i kommunaldepartementet, som bl.a. tar seg av kvenske saker. Det er kanskje litt tvilsomt av meg å komme med så mange godord av en departementsbyråkrat, men på den andre siden er det betryggende å vite at vi har folk i departementet som har både interesse og dyptgående innsikt i arbeidsområdet sitt.
Megard sin forskning av begrepene «kven» og «finskætta» vil kunne brukes av både nye forskere og av «kvener» og «finskætta» som filosoferer over sin egen identitetstilknytning.