Kvenske miljøer levner kommunene liten tiltro når det gjelder å passe på at kvenske og samiske stedsnavn tas vare på. (Illustrasjonsfoto: Heidi Nilima Monsen)

 

«Kommuneadministrasjoner har kanskje ikke nødvendig språkfaglig kompetanse.»

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Da fristen gikk ut 14. januar i år, hadde kulturdepartementet fått inn 41 høringssvar på forslaget om å endre stedsnavnloven slik at kommunene får større frihet i stedsnavnavgjørelser. Dette skal gjelde både valg av stedsnavn og vedtak om skrivemåte. Kvensk institutt – Kainun institutti er blant de mer skeptiske, og skriver i sitt høringssvar:

«At man skal gi kommunene større frihet i stedsnavnsavgjørelser både i valg av stedsnavn og i vedtak om skrivemåten av dem er vi skeptiske til. I rapporten «Hjertespråket» påpekes nettopp at kommuner ikke vedtar kvenske og samiske stedsnavn. Kommuneadministrasjoner har kanskje heller ikke nødvendigvis språkfaglig kompetanse, og av hensyn til konflikter og navnetvister velger man å ikke vedta kvenske eller samiske navn.»

Kvensk institutt nytter også høvet til å minne departementet om at skrivemåten av kvenske stedsnavn er en del av kvensk revitalisering. Derfor er det viktig at man følger vedtatte rettskrivingsprinsipper og lokale dialektvariasjoner i det kvenske skriftspråket, skriver de.

Tvilsomt apparat

Skepsisen deles fra ulikt hold, blant andre navnekonsulentene for norske og kvenske stedsnavn:

«Stedsnavn må som andre kulturminner ivaretas og forvaltes på forsvarlig vis. Det er tvilsomt om kommunene i dag har det apparatet som sikrer en slik behandling.»

Navnekonsulentene minner også om stedsnavnenes betydning som immateriell kulturarv, og skriver blant annet:

Se flere høringssvar

«Også når det gjelder kvenske navn, er vi bekymret for å gi kommunen større innflytelse. Vi er redde for at i valg av stedsnavn vil kommunene prioritere norske navn framfor kvenske (og samiske) navn. Dessuten finnes det knapt språkkyndige i kvensk i kommunene lenger. Det er i det hele uklart om stedsnavntjenesten vil tilføres tilstrekkelige ressurser til å oppfylle de utvidete oppgavene forslaget legger opp til. Noen kommuner er sikkert sitt ansvar bevisst, mens andre vil lytte mer til meningssterke stemmer i lokalmiljøet.»

Mangel på kunnskap

Selv om Norske Kveners Forbund melder at de «setter stor pris på Kulturdepartementets kontinuerlige arbeid med å ivareta kvenske stedsnavn som en del av den norske kulturarven,» så uteblir applausen når det kommer til endring av loven:

«Imidlertid vil vi uttrykke bekymringen for økt ansvar og utvidet lovfesting av retten knyttet til kommunene, og vi er kritiske til disse endringene. NKF-RK er generelt sett er ikke uenige i at kommunene får større frihet, men det er imidlertid betydelig forskjell fra kommune til kommune hvordan de bruker sin fullmakt og at det kan være mangel på kunnskap om kvensk språk og kultur i kommunene. Det er altså slik at kommunene vanligvis ikke har den nødvendige språkfaglige kunnskapen i slike saker, og generelt er det stor mangel på kvenskspråklig kompetanse i kommunene.»

Droppe navnet?

Mer makt til kommunene samt utvidelse av grunnlag knyttet til «særlige grunner», kan derfor ramme minoritetsnavnene hardt, mener NKF-RK. Det å åpne opp for større valgfrihet om skrivemåte, melder de, kan komme til å tolkes som at man kan velge bort minoritetsnavn når særlige grunner taler for det.

«Noen ganger fører samiske og kvenske navn til konflikt, det er ofte mye følelser og historie knyttet til disse navnene, og for en kommune vil det da være mest behagelig å droppe navnene.»

Forbundet ber derfor om at det med hensyn til kommunenes eventuelle økte frihet i navnesaker – gjøres unntak for kvenske og samiske stedsnavn.

Uro for utskifting

Blant kommuner med særlig kvensk relevans, finner vi at en har svart; Kåfjord kommune. De behandlet saken i kommunestyret i desember i fjor, og ser i sitt svar lite behov for å lovfeste kommunens kompetanse til å velge stedsnavn. De skriver videre:

«I Kåfjord kommune har vi mange samiske, men også kvenske stedsnavn. Selv om kommunen er i forvaltningsområdet for samisk språk er norsk hovedspråk blant våre innbyggere. Ny praksis og endra bruk av steder og områder eks gjennom økt tilgjengelighet, kan føre til at nye navn, da gjerne i norsk språkform, etableres og over tid får aksept hos en befolkning/gruppe av befolkning. Da kan departementets forslag åpne for muligheten for at eldre nedarva stedsnavn, gjerne i samisk eller kvensk språkform, kan byttes ut. Dette kan også gjelde norske nedarva stedsnavn ved at nye navn dannes gjennom omskrivninger eller modernisering av allerede eksisterende navn.»