Kommentaren fra Irene og Pål Kristian forklarer blant annet opprinnelsen til det kvenske navnet Vesisaari for Vadsø. (Foto: Arne Hauge)

 

Irene Andreassen og Pål Kristian Eriksen, henholdsvis navnekonsulent og seniorrådgiver i kvensk stedsnavntjeneste, tar i denne kommentaren til orde for ord oppstått ved trespråklig kontakt.

 

Å ta i bruk samiske og kvenske stedsnavn på skilt og kart og liknende er noe av det beste vi kan gjøre for å styrke samisk og kvensk språk. Språkene blir synliggjort i det offentlige rom, og det blir gitt et signal om at de er likeverdige med norsk og kan brukes på de samme arenaene. Bruk av samiske og kvenske stedsnavn er dessuten bevaring av samisk og kvensk kultur. Et grunnprinsipp i arbeidet med å ta i bruk minoritetsspråklige navn er at navnene skal være tradisjonelle: De skal være navn som dagens kvener og samer har arva fra sine forfedre, og de skal gjenspeile bruken av disse språkene i Norge opp gjennom århundrene.

Norske navn i samisk og kvensk drakt
Men enkelte av de samiske og kvenske navnene som myndighetene tar i bruk, ser da vitterlig ut som norske navn, bare med samisk eller kvensk vri? Nylig ga for eksempel den kvenske stedsnavntjenesten råd om at fjellet Skarvberget på vestsida av Porsangerfjorden skal ha navnet Skaarpärki på kvensk. Dette utløste reaksjoner i deler av det kvenske miljøet. Det finnes jo gode kvenske ord for både skarv og berg, men ingen av disse er med i Skaarpärki. Navnet er et lån fra norsk, nærmere bestemt fra den norske uttalemåten /skarbærge/. Kan en da si at dette bevarer kvensk kultur og kvensk språk?

Les også: Ønsker bedre tunnellnavn

Tradisjonelle kvenske og samiske navn er et vindu til tida da flerspråklighet var vanlig i Nord-Norge, før fornorskingspolitikken blei igangsatt. Mange av innbyggerne snakka da mer enn ett språk flytende, og brukte språkene – enten det var samisk, norsk eller kvensk – i det daglige. I flerspråklige samfunn blir det lett til at språkene låner ord av hverandre, og dette gjenspeiles også i stedsnavnene.

La oss for eksempel sammenlikne navnene på to av Nord-Norges viktigste byer, Vadsø og Tromsø. Navnene likner jo litt på hverandre, ettersom begge ender på ø, en dansk form av ordet øy. Vadsø kommer fra gammelnorsk Vatsøy, med betydninga vannøy/vassøy. På samisk heter byen Čáhcesuolu og på kvensk Vesisaari, og begge disse navnene betyr òg vassøy. Čáhci og vesi er henholdsvis det nordsamiske og kvenske ordet for vann, og suolu og saari er ordene for øy. Det samiske og det kvenske navnet på Tromsø er laget på en annen måte, for her finner vi verken suolu eller saari. Det samiske Romsa og det kvenske Tromssa er, som Skaarpärki, lydlige lån av det norske navnet.

Ord og navn kan skapes gjennom språkkontakt
Forskjellen mellom Vadsø og Tromsø er ikke noe unikt. Over hele Finnmark og Troms finner vi et navnemangfold som er skapt gjennom språkkontakt. Det finnes samiske og kvenske stedsnavn som består av originale samiske og kvenske ord, og det finnes samiske og kvenske stedsnavn som er lånt fra norsk. I tillegg finnes det stedsnavn der lånene har gått andre veier, for eksempel der norsk og kvensk har lånt det samiske navnet (som bygdelaget i Tana med det originale samiske navnet
Ruostafielbmá, som på norsk heter Rustefjelbma og på kvensk Ruostefjelma), eller navn der kvensk er opphavsspråket (som bygdelaget Karkia (kvensk) / Gargia (norsk) i Alta).

Ord og navn som er lånt mellom språk, er ikke «uekte» eller «dårlige» ord og navn. Alle språk låner. Lån er en naturlig del av språkets utvikling, det bidrar til utviding og fornying av ordforrådet. Det urfinske språket lånte for eksempel mange ord fra urnordisk, ord som brukes på moderne finsk og kvensk i dag, som ordet for by, kaupunki (som vi kjenner igjen fra det gammelnorske kaupang), eller ord som rikas (rik), lammas (sau) og lääkäri (lege). Norsk har også svært mange lånord, særlig fra lavtysk. Både helt sentrale ord som spise, snakke og bruke og noe så erkenorsk som hytte er lånt fra lavtysk i middelalderen.

Norskklingende kvenske navn som Skaarpärki eller norske og samiske lånord i kvenske navn (som taali fra norsk dal) er derfor en naturlig del av det kvenske stedsnavnmangfoldet som det ikke er noen grunn til å skjemmes over. Slike navn er et minne om ei tid da både kvensk og samisk var i full daglig bruk og levde side om side med norsk – slik vi håper det kan bli i framtida også.