Solfrid Pedersen og Torill Sævik er søskenbarn. Nysgjerrige på sine forfedre og ikke minst formødre dro de nordover i landet. Der fant de svar. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Fra Horten til Magerøya midt i koronatiden.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Søskenbarna Solfrid Pedersen og Torill Sævik er femti prosent kven og femti prosent same. Men det visste de lite eller ingenting om, inntil for ganske kort tid siden. Mødrene deres, minnes de, pratet nemlig svært lite verken om det kvenske eller det samiske.

Pedersen og Sævik ble nysgjerrige på sine røtter da de en dag fikk høre at det fantes en kvenforening for områdene hvor de bor. Nemlig kvenforeningen for ytre Oslofjord, med base i Horten.

Felles oldemor

– Vi hadde aldri hørt om det med kven før, men da begynte vi å snakke om Nord-Norge. At vi skulle vært i Honningsvåg. Familien vår er derfra, fra Laholmen utenfor Honningsvåg, minnes de om bakgrunnen for videre kvensk utforskertrang.

– Det var Torill som fant ut at vi har flere felles slektninger, blant annet felles oldemor. Det gjorde at vi fant flere felles tremenninger, både på Nesodden og i Tromsø. Vi tok kontakt, og fant ut at da drar vi til Honningsvåg, sier Pedersen.

Plukket opp ei til

Det var i 2020, søskenbarna plukket opp en tremenning fra Nesodden, satte seg i bilen og kjørte fra Horten til Magerøya. Plukket opp ei til i Tromsø, sånn at de ved veis ende var mange som møttes.

– Det var en opplevelse, bekrefter Sævik.

Nordpå økte kunnskapen om tjukke kvenske og samiske slekta vesentlig. Blant annet at oldefaren deres omkom på havet i 1897, noe som medførte at oldemor Marie Erika ble sittende alene tilbake. Med en skokk unger.

– Vi følte at vi kom veldig nær henne på denne turen, at oldemor var med oss på besøket nordpå, sier damene.

Skikkelig stolt

De forteller at Laholmen i stor grad var eid av deres familie, og at den foruten aktivt fiskeri også hadde bakeri og brennevinsbrenneri. Familien deres var i sin tid både velstående og innovative og viktige for stedet, får vi vite. Typisk for tiden var det mannen i huset som aller best tilpasset seg det norske samfunnet, blant annet fordi han sto som eier av gård og grunn. Så da oldefaren deres omkom på havet, ble Marie Erika sittende igjen i det som damene sier er en nokså trist historie, «en typisk finnmarkshistorie», sier de.

– Hvordan var det å finne ut at dere er kvener?

– Veldig spennende. Vi er kry, skikkelig stolt av det. Og vi prater ofte om det. Det er selvfølgelig ikke alle som syns det er like gøy, men vi er veldig opptatt av det, sier Pedersen og Sævik. Og oppdagelsen av det kvenske, kan vi meddele, den fortsetter for deres vedkommende.