Henrik Jonas sitter på romluka omgitt av noen av mannskapet på Svanen. Hertugen med sigar. (Foto: Norsk Polarinstitutt)

 

Etter en pause gir vi deg her første del av den fjerde artikkelen fra Kjell-G. Kjær. Også denne handler om kvener som oppdaget nytt land og som arbeidet i vitenskapens tjeneste. Denne gangen tar Kjær for seg altaværingen Henrik Jonas.

 

Av Kjell-G. Kjær

 

Innledning

Dette er beretningen om kvenen Henrik Jonas fra Rafsbotn i Alta som ved et rent tilfelle ble med dampyachten Belgica på et forskningsoppdrag. Ekspedisjonen oppdaget Belgica banken, et undervannsplatå utenfor østkysten av Grønland og ei øy langt mot nord på Grønland som fikk navnet Ile de France. Under samme ekspedisjon ble Henrik Jonas læremester i jaktteknikk for den franske eksilkongen Louis Phillip, som hadde tittelen Hertugen av Orleans.

Kildene i artikkelen er dagboka til 1. styrmann på Belgica, Franz L. Andreassen fra 1905, Louise Phillip sin egen beretning fra ekspedisjonen i boka, Hunting and Hunters in the Arctic og nettstedet Rafsbotn-historie.no.

Andre kilder er artikkelen Belgica in the Arctic, utgitt av Cambridge University Press i 2004, Henrik Jonas forunderlige reise utgitt av Årbok for Alta i 2006 og boka Arktisk Jaktsafari utgitt på Orkana forlag i 2018. De tre siste kildene er skrevet av artikkelforfatteren.

Familiebakgrunn

Henrik Fredriksen Jonas var født i Kåfjord i Alta i 1849. Henriks far, Fredrik Jonas var født i 1814 og innvandret fra Övertorneå til Kåfjord hvor han ble gift med Gretha Hansdatter.

Henrik hadde mange søsken. Flere av dem emigrerte til USA.

Henrik hadde en yngre bror som het William. Brødrene Jonas var ishavsskippere i rederiet til G. Robertson i Hammerfest som eide en flåte av ishavsskuter. Henrik førte jakta Svanen, samtidig som William var skipper på jakta Hortensia.

Brødrene Jonas var driftige skippere som førte inn gode fangster.

I folketellingen fra 1875 er Henrik Jonas oppført som «harpuner og hjelper faren». Noen år senere er han «Gaardbruger og Spitsbergenfarer».

Svanen til Ishavet

Den 24. april 1905 seilte Svanen ut fra Hammerfest med kurs for Svalbard. Skipper Jonas hadde et mannskap på 10, inklusiv en kokkgutt på 12 år.

Vraket av ishavsjakta Svanen ved Norskøya på Spitsbergen. (Foto: Norsk Polarinstitutt)

Mens Svanen stod ut fra Hammerfest for 115 år siden, tenkt nok ikke Jonas på at han skulle komme hjem i slutten av november etter å ha besøkt Reykjavik, Peterhead i Skottland, gått brannvakt i Lowestoft i Suffolk og vært på oppdrag i Dunkerque. Han skulle være med å oppdage nytt land, drikke champagner og røyke sigarer med en fransk hertug og en belgisk baron på kysten av Nordøst-Grønland.

Forlis og berget av Belgica

Den 12. juni ble Svanen observert i fangst ved Norskøya som ligger på nordspissen av Spitsbergen. Spekk ble pakket i tønner og huder fra sel og hvalross ble saltet og lagret i rommet. Observasjonene ble gjort fra det franske forskningsskipet Belgica. Belgica-ekspedisjonen var en kombinasjon av et vitenskapelig oppdrag som gikk ut på undersøkelse av bunndyr og plankton, geografiske iakttakelser samt jakt og fornøyelse.

Den 14. juni blåste det opp til storm og om bord i Belgica måtte de starte dampmaskinen fordi man fikk problemer med ankerfeste.

Den 16. juni kl.03.30 ble styrmannen på Belgica, Franz Andreassen vekket av vakten som fortale at en mann og en gutt kom roende mot Belgica.

Det var Henrik Jonas og kokkgutten. Jonas fortalte at Svanen hadde forlist i stormen. Ankerkjettingen røk og mens skuta drev mot land, gikk mannskapet i båtene. De hadde berget proviant og sengklær som de hadde stuet under en presenning. Skuta hadde drevet på land. Men mannskapet hadde startet med å bygge ei hytte på land av skipstømmer, møblert med utstyr fra Svanen.

Kart over Grønland som viser Belgica-banken og Ile de France (Illustrasjon: Vigdis Rath)

Styrmannen på Belgica skrev i dagboka: «I morges kom de om bord og kl. 9,30 lettet vi anker og gikk ned til Vraget som laa paa tvers paa Stranden».

Mannskap

Belgica var eid av ekspedisjonslederen, hertugen av Orleans. Kaptein på skuta var den belgiske baronen Adrian Gerlache de Gomery. De fleste sjøfolkene på dekk og i byssa var franskmenn. Det vitenskapelige programmet ble ledet av nordmannen Einar Koefoed fra havforskningen i Bergen. Maskinsjefen og hans assistenter var norske. Svensken Svante Bergendahl var ekspedisjonens nestleder. Som før nevnt, var Franz Leonard Andreassen fra Tønsberg styrmann på Belgica.

Hertugen av Orleans skrev i sine memoarer at han snakket og leste norsk. Han vedlikeholdt språket ved å lese norske aviser.

Tjenerstaben

Hertugen hadde med sin livlege og kammerherre. Begge var franske. I tillegg hadde hertugen med to britiske tjenere. Hertugens butler var fra Belgia og het Louis Michotte. På ekspedisjonen var han først og fremst proviantforvalter.

Med ekspedisjonen var den franske kunstmaleren Edouard Mérite. Han skulle komme til å lage en fin tegning av Henrik Jonas.

Henrik Jonas blir gjenforenet med sitt mannskap. Tegnet av den franske kunstneren Edouard Mérite. I bunnen av båten til Jonas ligger hakapik og handharpun.

Det virker som om Henrik Jonas etter hvert fant seg til rette om bord i Belgica. Fotografiene av Jonas tatt kort tid etter forliset, viser en sliten mann. Men etter hvert kommer smilet fram.

Styrmannen skrev i dagboka like etter forliset av Svanen: «Skipper Jonas har vært oppe i hele Nat, han har vel vært urolig for sitt Mandskabs skjæbne».

Jonas blir jaktleder

Hadde Frankrike vært monarki i 1905, ville kongens navn ha vært Louis Phillip (Ludvik den 19 på norsk). Men Frankrike var republikk og Louis Phillip var en eksilkonge som bodde i England, med tittelen Hertugen av Orleans.

Hertugen av Orleans var en ivrig storviltjeger, som hadde reist i Afrika og Asia på jakt. Nå var han kommet til Svalbard for å skyte isbjørn og fange hvalross og sel.

I Afrika og Asia var det drivjakt. Det vil si at tjenerstaben jaget viltet mot jegeren som satt klar med våpenet. Man kan ikke drive drivjakt på isbjørn, hvalross og sel.

Året før hadde hertugen vært på reinsdyrjakt på Svalbard. Jaktleder for hertugen var da kvenen Johannes Nilsen fra Hammerfest (omtales i en senere artikkel). Men reinsdyrjakta på Svalbard var også drivjakt. Nilsen ledet hertugens tjenerstab som jaget reinsdyrene mot hertugen som stod klar med rifla.

Hertugen innså at han trengte en jaktleder som var kjent på Svalbard og som hadde erfaring med fangst av isbjørn, polarrev og sjøpattedyr. Han ønsket å fange hvalross med handharpun og skyte isbjørn, og til det trengte han en ekspert.

Han tilbød Henrik Jonas jobben, men Jonas sa bestemt nei. Han begrunnet avslaget med at mannskapet hans måtte hjem.

Kunstmaleren E. Mérite har malt den første isbjørnen som ble skutt (Fra: Hunting and hunters in the Arctic.)

Hertugen tilbød seg å føre mannskapet til Isfjorden hvor de ville møte et turistskip som kunne frakte dem hjem. Hertugen lovet å betale hjemreisa, mot at Jonas ble jaktleder. Men Jonas avslo. Han hevdet at mannskapet måtte raskt ut på Ishavet igjen for å tjene penger.

Hertugen ville vite hvor mye en fangstmann tjente pr. sesong. Jonas mente at hver mann tjente kr.50. (Gjennomsnittlotten lå på 30-35 kr. pr. mann pr. sesong).

Da foreslo Hertugen at han betalte hjemreisa til mannskapet og at han i tillegg betalte hver av de 10 mann kr.50, mot å få Henrik med som jaktleder. Henrik Jonas ba om litt tid for å tenke seg om. Men hertugen sa at han tilbød Henrik Jonas kr.200 pr måned, samme betalingen som kapteinen. Han kunne få bli i Louis Phillip sin tjeneste så lenge han selv ønsket.

Jonas svarte at det var greit, men han måtte få komme hjem til jul!

Det hører med til historien at 1. styrmann hadde ei månedslønn på kr. 150, Styrmann Andreassen var misunnelig på Jonas. Det kan en lese direkte og mellom linjene i dagboka som styrmannen førte under ekspedisjonen.

Den 4. juni satte Belgica kurs for Isfjorden for å finne et turistskip som kunne ta mannskapet på Svanen til Hammerfest. Dagen etter praiet de Hvidfisken av Tromsø som tok karene fra Svanen til Hammerfest for kr.200. Styrmann Andreassen skrev i dagboka:

«Ved Afskjeden forærte Prinsen (Hertugen av Orleans) dem 50 Kr. til Mands,

alle sammen og lot sig fotografere sammen med dem og glade blever de som rimelig var».

En annen årsak til at styrmannen var sjalu, skyltes nok at Hertugen likte seg og trivdes i selskap med Jonas. Jonas var seg selv, opptrådte bestemt over for Hertugen, og brukte ikke tid på smiger slik som andre ombord gjorde overfor eksilkongen.

Hertugen kalte Jonas for «Fader Heinrich», noe som kan tyde på at Hertugens hadde respekt for den kvenske ishavsskipperen fra Rafsbotn.

(Del 2 følger om kort tid)