Frank Jørstad, Inger Birkelund, Wessel de Vries, Ørjan Steinsvik og Agnete Båtnes Braaten. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

På veien mot en helkvensk forestilling har Inger Birkelund skrevet et manus som skal leses fra scenen i Frankrike, Nederland og Norge.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Nå skal det leses fra scenen, det er det neste.

Det sier Inger Birkelund fra Kvääniteatteri sine øvingslokaler i Rässikäinen/Sørkjosen, der de denne uka har de hatt de første øvingene med et nytt, kvensk manus i hende.

Manuset har Birkelund skrevet selv, på norsk, hvorpå Halti kvenkultursenter har sørget for kvensk oversettelse. Det er nemlig kvensk som er scenespråket denne gangen.

– Kvääniteatteri er med i et EU-prosjekt som heter «Phōnē – Giving Minority Languages a Voice», sammen med sju andre minoritetsteatre i Europa. En av tingene disse teatrene gjør i prosjektet er å utikle et manus på sine respektive minoritetsspråk, forklarer Birkelund.

Denne gangen er hun inne som dramatiker, og er den fra Kvääniteatteri som har deltatt på samlinger og tilhørende mentorprogram i prosjektet.

Brest og Leeuwarden

Hun er ikke alene i øvingslokalene. På scenen har hun med seg Frida Lydia Virtanen og Ørjan Steinsvik, som også er på plass.

Og gjennom prosjektet har Kvääniteatteri stiftet bekjentskap med nederlenderen Wessel de Vries, som de har fått inn som regissør til det som etter hvert skal bli en forestilling.

Han sitter bak i lokalet og følger med, mens trioen jobber seg gjennom det kvenske språklandskapet i manuset, som de kun har hatt tilgang til i tre dager.

– Det er utfordrende, medgir Birkelund.

Verken hun eller Ørjan Steinsvik, som for øvrig er hennes sønn, snakker språket. Frida Virtanen snakker finsk, som er nær beslektet det kvenske språket, og har med det en litt enklere inngang.


Wessel de Vries (ryggen imot) følger med når Frida Lydia Virtanen, Inger Birkelund og Ørjan Steinsvik øver seg gjennom manuset. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Forberedelsen er i alle fall i gang, og det kan jo være greit å være litt forberedt når man skal til utlandet:

– Dette skal leses fra scenen i Brest i Frankrike, i Leeuwarden i Nederland, og i Nordreisa i september, røper Birkelund.

Språklige utfordringer

Sist Ruijan Kaiku snakket med Ørjan Steinsvik, om de mange kvenske replikkene han hadde i «Nuorassa kohisee», røpet han at «kanskje neste forestilling blir hundre prosent kvensk.»

– Ja, og det er jo denne forestillinga, den er hundre prosent kvensk, svarer Steinsvik når vi konfronterer ham med disse uttalelsene.

Les også: Denne duoen er klar for kveldens premiere

Han forteller at de har jobbet steinhardt etter at de for kort tid siden fikk manuset i hende.

– Jeg forstår vel omtrent halvparten, så jobben framover blir å lære seg resten, sier Steinsvik.


Ørjan Steinsvik terper på både uttale, språkrytme og innholdsforståelse. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Inger Birkelund forsøker å sette noen ord på utfordringene:

– Norsk er mitt morsmål. Og nå som vi skal framføre dette på kvensk, så merker jeg hvor vanskelig det er å tilegne seg språket. «Det tapte språket», det språket vi har mistet, sier Birkelund.

Det handler om uttale og rytme, men også om så mye mer.

– Vi skal jo lære det så godt at når vi står der på scenen så skal vi kunne legge inn den rette følelsen. Vi skal vite hva vi snakker om, sier hun.

Ettersom hun har skrevet manuset, så kjenner hun naturligvis innholdet og vet hva hun har tenkt gjennom hvert eneste ord.

– Likevel blir det så langt borte, fordi jeg ikke kan det kvenske språket ordentlig. Det er kjempefrustrerende, sukker Birkelund.


Frida Lydia Virtanen er stadig å se på den kvenske teaterscenen. Denne gangen med rolle som skuespiller og komponist. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Steinsvik sier at han er glad for at de har med seg ei som har det finske språket i botn.

– Frida er veldig hjelpsom, hun hjelper oss med uttale og med rytme. Rytmen er en utfordring i seg selv, erkjenner han.

– Jeg håper ingen tror at det blir perfekt kvensk når det kommer til scenen, skyter Birkelund inn, og legger til:

– Men vi skal gjøre alt vi kan for å gjøre det så godt som mulig.

Hun er klar på at av alle teatrene som er med i prosjektet, så er det Kvääniteatteri og det kvenske språket som har de største språklige utfordringene.

– Det er det ikke tvil om, sier hun.

Internasjonal teaterkveld

Sceneteksten har fått tittelen «Sallika lasten tulla minus tykö», som betyr la de små barn komme til meg.

Det handler om en kvinnes tilknytning og løsrivelse fra en nordlig fundamentalistisk religion. Livet innenfor, kampen om løsrivelse og kostnadene ved å stå alene utenfor.

Teksten omhandler også sosial kontroll, tro, familiebånd, svik, overgrep, kjærlighet, selvforakt, barn, selvrealisering og kvinnekamp. Og spørsmålet som stilles er: Er det mulig for henne å gå videre med verdighet?

Den 8. september skal det være en scenisk lesing, såkalt stagereading, på Halti i Nordreisa.

– Det blir en en internasjonal teaterkveld som, i tillegg til Kvääniteatteri sitt bidrag, også inkluderer teatre fra Brest og Leeuwarden. De skal også framføre sine manus, på sine minoritetsspråk, opplyser Birkelund.

– Deler av deres manus blir faktisk også lest på kvensk, sier hun.


Den nederlandske regissøren Wessel de Vries følger med øvingene, og gir tilbakemeldinger underveis. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Denne kvelden blir åpen for publikum også.

– Vi håper det kommer mange som har lyst å høre disse manusene. Det blir jo urframføringer i Norge, og alt blir tekstet til norsk slik at publikum skal få med seg innholdet selv om man ikke kan kvensk, sier hun.

Det er først etter dette at Kvääniteatter skal utvikle manuset til en forestilling.

– Og da sikter vi mot premiere den 8. mars neste år, på kvinnedagen, røper Birkelund overfor Ruijan Kaiku.