Gården i Rotsundelv er et kvensk kulturminne som i dag er borte. (Foto: Privat)
«I en sak om sannheten rundt skjebnen til et kvensk kulturminne virker det som fornorskningspolitikken nok en gang spøker i kulissene,» skriver Hilja Huru, leder for Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto, i dette leserinnlegget.
La oss gå tilbake til 1898 og til skoleinstruksen som alle landets lærere skulle følge: «Lærerne i de distrikter, hvor lappisk og kvænsk er tilladt brugt som hjælpesprog […], skal med yderste flid etterstebe efter at utbrede kjendskap til det norsk sprog», og videre « … lade sig det være magtpaaliggende, at det lappiske eller kvænske sprog ikke bruges i videre utstrækning, end forholdende gjør uomgjængelig fornødent». Vi vet i dag at dette har hatt dramatiske konsekvenser for kvensk språk og kultur og ikke minst for enkeltmennesker den perioden fornorskningspolitikken var på sitt hardeste.
La oss skru tiden frem til begynnelsen av totusentallet. En ung kven tar kontakt med Nord Troms museum fordi han er bekymret for et kvensk kulturminne. Den ansatte han snakker med har det kanskje travelt den dagen og svarer trolig kort og greit ut fra kulturminneloven der samiske kulturminner på det tidspunktet hadde en hundreårsgrense for automatisk fredning, mens kvenske kulturminner må være fra år 1537 eller eldre. Dette oppfattes av denne unge kvenen som «at koiene ikke var verneverdig, men hadde de vært samiske, ville de vært verneverdige.» Så klart er dette sårende å høre. Heldigvis danner dette en spire i han, som noen år senere for alvor engasjerer seg for å bedre kvenens situasjon.
I 2018 nedsettes en Sannhets- og forsoningskommisjon, og kvener og samer oppfordres til å fortelle sine historier som kan belyse fornorskingen helt opp til vår tid. Denne unge kvenen Bernt Isaksen, som nå er en godt voksen mann, velger å fortelle sin personlige historie og tar med det uheldige utfallet at kulturminnet ble ødelagt i 2017. De opplysningene han har fått er at brannvesenet i Nordreisa kommune har hatt en brannøvelse på tomten. Historien formidles i en utstilling på Porsanger museum og historien løftes frem i en tale i forbindelse med en fredningsmarkering. Media tar saken. Så viser det seg at Isaksen har fått feil opplysninger om brannøvelsen, det var aldri noen brannøvelse, og Nord Troms museum reagerer på måten de omtales.
Imidlertid, den personlige historien til Isaksen viser hvordan svaret fra Nord-Troms museum vil oppleves for en helt vanlig person som ikke har inngående kunnskap om kulturminneforvaltning. Jeg vil også understreke at om Nord Troms museum ga det svaret som Bernt Isaksen har referert, så er det altså det naturlige svaret å gi med dagens kulturminnelov. Videre – om det hadde vært slik at Nordreisa brannvesen hadde fått tillatelse til å ha en brannøvelse på eiendommen der disse to koiene sto, så hadde det også vært i hht til kulturminneloven.
Det viktige her er ikke hvordan, men at koiene ble ødelagt. Uansett hvem som har fjernet dem så har de etter all sannsynlighet handlet i god tro og ingen skal hånes for å handle i god tro. Det er systemet og mangelen på tilstrekkelig fredningsvern som gjør at kvenske kulturminner slik går tapt. Det samme gjelder saken med tjæremila i Alta der et enda eldre kvensk kulturminne gikk tapt. Alle fulgte lovverket til punkt og prikke. Likevel gir det altså så uheldig utfall for kvenske kulturminner. Derfor ligger ansvaret ett eneste sted, og det er hos
norske myndigheter. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Med mindre kulturminneloven endres vil vi komme til å se flere slike eksempler. Vi vil at kvenske kulturminner skal ha samme vern som samiske kulturminner, med automatisk fredning om de er fra år 1917 eller eldre.
I arbeidet med Sannhets- og forsoningskommisjonen har det vært viktig for meg å understreke at ingen enkeltmennesker skal føle skyld og ingen skal kunne anklages for å ha gjort jobben sin. I møte med diskriminering satt i system, som fornorskningen er kalt, kan ikke og skal ikke enkeltpersoner anklages. Kvener er nå i ferd med å fortelle sine historier, og vil komme med opplysninger de ikke kan ha mulighet til å etterprøve. Likevel skal disse historiene fortelles, uten at den enkelte skal stilles til veggs for de opplysningene han eller hun har valgt å gi fra seg.
Min beklagelse er at jeg – med hånden på hjertet – ikke forutså at min tale kunne oppfattes som kritikk av Nord-Troms museum og Nordreisa kommune. For meg er det så åpenbart at det er systemet og kulturminneloven som er problemet her, og at alle gjør jobben sin så godt de kan innenfor rammene som er satt og kan dermed ikke klandres.
Dagen etter talen, 16. september 2019, da jeg fikk nyss om at talen kan ha skapt uro sendte jeg epost til leder for Nord-Troms museum for å si at talen «absolutt ikke var ment som kritikk, men for å illustrere en problemstilling, at det er behov for kartlegging og for et sterkere vern. Du må gjerne hilse fra meg å si det! Bernt som fortalte om dette i historien jeg leste opp sier det samme, det var overhodet ikke hans poeng heller å kritisere kommunen eller museet […], men å belyse et problem. Det er loven vi ønsker endret for å unngå slike uheldige situasjoner.»
Norske Kveners Forbund vil fortsette å jobbe for et bedre vern for kvenske kulturminner og vi vet at Nord-Troms museum og Nordreisa kommune vil jobbe sammen med oss for å få en etterlengtet endring i kulturminneloven.
