Fra en fotoserie av samer som ble tatt av franske forskere i 1884. Mannen på bildet er forfatterens tipp-tipp oldefar Mikkel Mikkelsen Hætta, som var reindriftssame.
Kvensk Finsk Riksforbund (KFR) er i søkelyset etter noen foredrag i Midt-Norge (NRK 2022) der de kunne fortelle at Trøndelag tidligere var befolka av mennesker som sto språklig og kulturelt nært dagens finlendere og kvæner, mens samisk kultur har ankommet i senere tid. Det kan være grunn til å se litt nærmere på den historiefortellinga KFR bringer til torgs via foredrag, nettsider og YouTube-filmer, skriver Mikkel Berg-Nordlie i dette leserinnlegget.
Berg-Nordlie er historiker og seniorforsker ved NIBR-OsloMet. (Innlegget ble første gang publisert i Ságat. Gjengitt med forfatterens tillatelse).
KFRs kvænske historie begynner friskt med at «kvæner og finner» kom til Vestlandet før vikingtida og «grunnla Norge». De framstiller her et sagn fra et 1300-talls bokverk som bokstavelig sannhet. Videre forteller de at «det gamle Kvenland» ble erobra av Sverige i seinmiddelalderen, men at de «gjenværende kvænske ledere», birkarlene, fikk beholde «sine områder i Tornedalen og Finnmarken». Det hintes altså om ei gloriøs fortid der et kvenrike strakte seg inn i dagens Finnmark. Framstillinga av birkarlene som kort og godt «kvæner» er også problematisk: Birkarlene var ikke ei etnisk gruppe, men en samfunnsklasse av handelsmenn i de flerkulturelle nordområdene (Bergmann & Edlund 2016).
Vi får høre at birkarlene starta reindrifta, og at samisk først seinere ble hovedspråket i næringa fordi birkarlene hadde samisktalende «arbeidere» som tok over flokkene. KFR spekulerer videre på om disse samisktalende drengene til deres forestilte kvæn-birkarl-reineiere ikke nødvendigvis var lokale folk, men «fremmedarbeidere» fra sørøstre Finland og Karelen. Dette føyer seg inn i et mønster: Det virker som et poeng for KFR at samisk kultur skal ha kortest mulig historie i Norge.
KFR vil gjerne ha det til at «finn» i eldre norske kilder henviser til mennesker som hadde mer å gjøre med dagens kvæner og finlendere. Det er imidlertid ei kjensgjerning at det gamle norske navnet på samene rett og slett er «finn», skjønt betegnelsen «finner» i økende grad også ble brukt om folk av kvænsk og finlandsk bakgrunn. Ordet kom dessuten til å få en nedsettende klang, så samer begynte å arbeide for at deres eget navn på seg selv skulle brukes, også på norsk. I forbindelse med 1930-folketellinga kan vi lese: «av navnene lapp, finn og sam er lapp opprinnelig svensk og brukes internasjonalt, finn er det norske sprogs navn på lappene og sam det nye offisielle norske navn med rot i lappenes eget språk.» (SSB).
KFR hevder at grensemajor P. Schnitlers protokoller fra 1700-tallet «beviser at sjøfinner er finner (og at lapper er samer),» men denne påstanda er basert på sitatfusk: På deres nettside kan vi lese: «Finner er de ældste Indvaanere av Finmarken. Dette skriver Major Peter Schnitler i sin grenseprotokoll i 1743. (bind III, s 55). I tillegg er der i Finnmark nordmenn og lapper (samer). Finnene i Finnmark deler Schnitler inn i sjøfinner og fjellfinner etter levemåte.»
Det som derimot står på nevnte side er følgende: «Finmarken deeles i Henseende til dets adskillige Indvaanere, at det beboes
1) av Normænd, kaldede Buemænd, eller Boemænd,
2) Norske Søe-Finner,
3) privative-Norske Field-Finner, eller Lapper,
4) Fælles Field-Finner, eller Lapper,
Hvortil kan legges
5) de saakaldede Qvæner.»
«Fjellfinner» og «lapper» er her det samme. Videre skriver Schnitler (SIII: 56-7) at når det gjelder «finnene», disse «rette og ældste Innvaanere av Finmarken» har de alle det samme «Tungemaal, Dragt og Sæder» og skiller seg kun fra hverandre i «Nærings Maaden.» Det skillet mellom fjellfinner/lapper og sjøfinner som Schnitler videre beskriver, er et skille mellom reindriftssamer og sjøsamer.
Hvem er så kvænene hos Schnitler? De er folk som har sin opprinnelse tilknytta Finland (» Storfinland»), eller «Qvænland» som etter hans beskrivelse er det vi nå kaller tornedalstraktene. I dette området, skriver han, bor «Svenske Qvæner» som taler «det Ost-Finnlandske Sprog», og dessuten «Svenske Østlapper». (SII: 348, 360, 411). Kvænene er altså «fra Sverrigs Torne-Lappland og Storfinland hid overkomne Svenske Bønder, som på Norsk Grund have røddet og bygget.» (SIII: 57)
Kvænene har et anna språk enn samene. Schnitler skriver om «det StorFinlandske Sprog, som Nord i Norge og kaldes det Karelske, eller det Qvænske». (I, 384) Kvænsk er hos ham altså det samme som finlandsk og karelsk – skjønt han også skriver at dialekten i nord er så annerledes at kommunikasjon med folk lenger sør og øst nok vil være vanskelig. Han er imidlertid tydelig på at kvænsk er noe helt anna enn samisk: språket «differerer fra det Lappiske, at den ene Nation ei forstaaer den anden».
Man kunne skjønt innvandre inn i det samiske, ifølge Schnitler. Vi ser f.eks. at noen mennesker som Schnitler understreker er av ikke-samisk, tornedalsk, avstamning likevel har blitt registrert som «lapper» pga. vesentligheter som giftemål og livsførsel. Kultur og samfunnstilhørighet ser altså ut til å trumfe landbakgrunn og ætt, i alle fall i noen tilfeller.
Schnitlers grenseprotokoller ble til fordi det skulle trekkes grense mellom Danmark-Norge og Sverige, og det kan virke som at Schnitler ønska å putte de «svenske» kvænene i samme kategori som grupper med klar norsk rikstilknytning. Et sted skriver Schnitler om kvæner som «kan henregnes til Norske Bønder,» (I, 313) andre steder fremholder han at kvænene har nok språklige og kulturelle fellestrekk med de «Norske Søe-Finder» til at de gjerne kan regnes sammen med disse (III, 57). Men tross dette er Schnitler ellers tydelig på at kvæner og kvænsk er noe anna enn lapper/finner og lappisk/finsk, og det framgår med tydelighet at sistnevnte er samer.
Som et «artig» kuriosum kan nevnes at på KFRs historiesider finner man et fotografi av noe de hevder er «en av sjøfinnene som Schnitler omtaler.» Et foto fra 1700-tallet ville jo vært en sensasjon, sia fotografiet ikke var oppfunnet ennå, men skuffende nok er dette bildet egentlig fra 1800-tallet. Det kommer fra en fotoserie av samer (» lapons») som ble tatt av franske forskere i 1884, og den såkalte «sjøfinnen» på bildet er faktisk min egen tipp-tipp oldefar Mikkel Mikkelsen Hætta, som var reindriftssame.
Det virker vanskelig å finne dette bildet på nettet uten å få med seg at mannen på bildet er same, men KFR ser ikke ut til å ha brydd seg nevneverdig om dette, i sin iver etter å omkonstruere det samiske til kvænsk. Bildevalget illustrerer dermed kun KFRs ekstreme uetterrettelighet.
Når KFRs historie går videre til fornorskinga får vi høre at fornorskinga av samene ble utført «av humanitære grunner» for at samene «lettere skulle finne seg betalt utkomme.» Fornorskinga av kvænene blir derimot fremstilt som et politisk motivert overgrep. Deretter glir framstillinga over i å gi samene skylda for fornorskinga av kvænene, gjennom påstander om at samene har motarbeidet kvænene.
KFRs historieskriving har tydelige mål, og målene ser ut til å hellige midlene. Kvænene skal omkonstrueres fra et folk med innvandringshistorie, til et folk som har vært i Norge så lenge som mulig – og samenes rolle i norgeshistorien skal nedtones, ved at deres historiske forfedre omskrives til å være kvæner eller andre østersjøfinske folk.
Det er påfallende hvordan KFR forsøker å underkommunisere den kvænske innvandrerhistoria, samtidig som de hinter til at samene var «fremmedarbeidere.» Er det sånn at det oppleves problematisk for noen å være av innvandrerbakgrunn? Man ser også et påfallende behov for å gjøre betegnelser på samer, og samiske kulturmarkører, om til «kvænske.» Har det kanskje vært litt hardt for noen å finne «sjøfinner» bakover i slekta? Man kan mistenke at det fortsatt oppleves som «bedre» for noen å være kvæn enn same. Især hvis kvænene egentlig grunnla Norge.
Personlig synes jeg dette er trist, fordi jeg både tilhører det samiske folket som man prøver å konstruere vekk og har flere aner som kom til Norge som kvænske innvandrere. Den kvænske innvandringshistoria er del av min egen historie. Det oppleves som ganske merkelig at en organisasjon som kaller seg «kvænsk» kaster vrak på både kvænsk og samisk historie, og erstatter den med sin egen finnopp-versjon av vår historie.
KILDER:
Bergmann & Edlund 2016: «Birkarlar and Sámi – Inter-cultural contacts Beyond state Control: reconsidering The standing of external tradesmen (birkarlar) in medieval Sámi societies» Acta Borealia Volume 33, 2016 – Issue 1
NRK 2022: «Politiker sier hun ble skjelt ut…» NRK.no 17.02.2022
SI: Schnitler, P. (1742-1745 [1962]) Major Peter Schnitlers
Grenseeksaminasjonsprotokoller, 1742–1745. Utgitt av kjeldeskriftfondet, Bind I ved Kristian Nissen og Ingolf Kvamen.
SII: Schnitler, P. (1742-1745 [1929]) Major Peter Schnitlers Grenseeksaminasjonsprotokoller, 1742–1745. Utgitt av kjeldeskriftfondet, Bind II ved J. Qvigstad og K.B. Wiklund
SIII: Schnitler, P. (1742-1745 [1985]) Major Peter Schnitlers Grenseeksaminasjonsprotokoller, 1742–1745. Utgitt av kjeldeskriftfondet, Bind III ved Lars Ivar Hansen og Tom Schmidt
SSB: SSb.no – «Samer og kvæner i eldre folketellinger.»
