Artikkelforfatteren fastholder at også kvener/norskfinner og skogfinner oppfyller på lik linje med samer og nordmenn urfolkskravene. Dette i henhold til regjeringens interpretasjon av ILO-konvensjon nr. 169. (Illustrasjonsfoto: Heidi Nilima Monsen)
«Grunnlovsendringsforslag 10 setter bevisst minoritetsgrupper opp mot hverandre og skaper nye konflikter mellom disse,» skriver Stig Harby i dette innlegget.
Den 19. juni fremmet 10 stortingsrepresentanter et forslag om endring av Norges grunnlov § 108 og her ny inkludere (kun) samer som landets urfolk (https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Grunnlovsforslag/2019-2020/dok12-201920-010/) i henhold til ILO-konvensjon nr. 169. I forslaget understrekes det videre at den foreslåtte grunnlovsendringen ikke på noe punkt vil gi denne grunnlovsparagrafen et annet rettslig innhold enn den hadde før en slik endring trer i kraft.
Men selvsagt stemmer ikke dette utsagnet helt slik. Den direkte konsekvensen av dette forslaget er jo at en (eneste) folkegruppe da deretter skal kunne bruke dette som grunnlag for å kreve særrettigheter til alt land og vann på 40% av Norges fastlandsareal fra Hedmark til Finnmark kun for seg – og det på bekostning av alle andre folkegrupper som har hatt like mye tilhold i de samme geografiske områdene de siste par tusen år.
For hvorfor skulle ellers oppadgående stortingsrepresentanter bruker sin knappe tid og ressurser på noe så alvorlig som å endre grunnloven, hvis dette virkelig skal ha null rettslig betydning her likevel? At 9 ut av 10 forslagstillere i tillegg kommer ifra ikke-samiske områder (Hordaland, Sørlandet, rundt Oslofjorden) og har kun begrenset kunnskap om Norges urfolk og nasjonale minoriteter ellers i landet, og rekkevidden av dette ubetenksomme forslaget slik dette nå foreligger – gjør jo ikke saken så mye bedre.
Ifølge regjeringens egne hjemmesider er det en misforståelse at betegnelsen «urfolk» i folkerettslig forstand betyr at vedkommende folk må ha vært de første menneskene på stedet, og at det heller ikke er riktig at arkeologiske eller kulturhistoriske spørsmål er avgjørende for hvem som i dag har rett til hva. Det rettslig relevante er derfor hva som har skjedd fra i dag og tilbake til 1600/1700-tallet, og ikke om det er noen forbindelse mellom steinalderfolket for 10 000 år siden og dagens folkegrupper.
I henhold til ILO-konvensjon nr. 169 det sentrale om noen nåværende gruppe har en tilknytning til et bestemt område fra før de nåværende statsgrenser ble etablert i det aktuelle området. Norges rikes grenser fra Kornsjø i Østfold til Nesseby i Finnmark ble fastlagt i 1751 og riksgrensen fra Nesseby til Grense Jakobselv ble fastlagt i 1826. På begge disse tidspunktene bebodde samtlige folkegrupper [norrøne] nordmenn, samer, kvener/norskfinner, skogfinner og romanifolket/taterne landet Norge.
Det som skiller urfolk fra de nasjonale minoriteter er i hovedsak urfolks tilknytning til deres tradisjonelle landområder. Det er vesentlig for at urfolk skal kunne bevare sin kultur at de får muligheten til å bevare tilknytningen til landområdene. I Norge har vi da de 5 nevnte folkegruppene som i dag objektivt sett oppfyller alle disse kravene som urfolk slik som definert i ILO-konvensjon nr. 169.
Den aller største av folkegruppene som oppfyller definisjonen av urfolk i Norge er de som avstammer fra [norrøne] nordmenn, ja som også i tillegg oppfyller kriteriet om at de faktisk kom først av alle de befolkningsgruppene som holder til i det som utgjør Kongeriket Norge i dag – selv om dette alene ikke ansees som et rettslig relevant kriterium med hensyn til hvem som er som urfolk å regne i henhold til ILO-konvensjon nr. 169.
Og her er det verd å merke seg at folkegruppen [norrøne] nordmenn også var en minoritet i henholdsvis Danmark-Norge og Sverige-Norge den gangen Norges grenser ble fastlagt over hodene deres i 1751 og 1826 av de respektive danske og svenske kongedømmer – og derfor også slik oppfyller artikkel 1.1.b i ILO-konvensjon nr. 169: «folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som – uansett deres rettslige stilling – har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»
De øvrige folkegruppene som også oppfyller kriteriene som urfolk å regne i Norge i henhold til en slik definisjon i ILO-konvensjon nr. 169 er kvener/norskfinner, skogfinner, romanifolket/taterne og samer. Likevel er det kun samene som hittil har oppnådd å få sin offisielle anerkjennelse som urfolk i Norge, selv om en betydelig andel av disse jo er direkte etterkommere av de som først etter 1751 innvandret til det som geografisk utgjør Norge i dag. Og derfor blir det jo ikke riktig slik som nå dette grunnlovsendringsforslag 10 her forutsetter, selv som nok intensjonene i utgangspunktet sikkert kun var de beste.
Det kvenske/norskfinske folket har levd på Nordkalotten i uminnelige tider (fra 200-600 e.kr.). Deres næringer var sesongpreget og varierte mellom kyst og innland. De drev fiske i hav, elver og vann, og de drev jakt og jordbruk. Kjerneområdet var Bottenviken, langs Tornedalen og nordover til ishavet og i Norge har deres etterkommere i første rekke tilhold i Troms og Finnmark fortsatt den dag i dag.
Skogfinnene utgjør an annen og distinkt forskjellig folkegruppe fra kvener/norskfinner. Skogfinnene kom opprinnelig fra Savolaks-området i Finland der de livnærte seg som svedjebrukere. Finland var en del av Sverige på denne tiden. Mot slutten av 1500-tallet var området overbefolket i forhold til skogressursene for å kunne drive svedjebruk og mange bosatte seg derfor ny i de folketomme skogsområdene i svenske Värmland i grensestrøkene til Norge istedenfor.
Fra 1630-tallet begynte skogfinnene å flytte over grensen til Norge. Skogfinnene bosatte seg særlig i skogområder som var ubebodd av nordmenn og det før Norges nåværende grenser ble fastlagt her. Finnskogen, fra Trysil i nord til de sentrale delene av Østfold i sør, ble det største sammenhengende området. Noen vandret enda lenger inn i landet og ryddet boplasser vest for Glomma, blant annet i Eidsvollstraktene, Oslomarka, Drammensmarka, Aurskog-Høland, Hurdal, på Hadeland, Ringerike, Romerike og øst i Telemark. Etterkommere etter skogfinnene finnes derfor i dag først og fremst her.
Den nasjonale minoriteten romanifolket/taterne ble første gang dokumentert i Norden på 1500-tallet. Minoriteten har blitt omtalt med en rekke ulike navn. Reisende og vandriar er andre betegnelser gruppen bruker. Personer fra romanifolket/taterne som reiste og bodde i båt, kalles kystreisende. Man antar at det er flere tusen personer av romanifolket/taterne i Norge i dag.
Folkegruppene kvener/norskfinner, skogfinner og romanifolket/taterne oppfyller på lik linje med samer og nordmenn urfolkskravene i henhold regjeringens interpretasjon av ILO-konvensjon nr. 169 med sin tidsmessige tilstedeværelse i landet, fra før riksgrensene ble fastlagt, med sitt eget språk og kultur samt tilknytning til sine tradisjonelle avgrensbare geografiske områder.
Og selv om de 2 siste anerkjente nasjonale minoritetsfolkene jøder og romfolk kanskje ikke fullt ut skulle oppfylle en slik definisjonen av urfolk i Norge, så betyr ikke dette at deres språk og kultur er mindre beskyttelsesverdig av den grunn og derfor helt kan utelates ved til en slik viktig endring som nå her foreslås for Norges grunnlov § 108.
Riktig ved en slik inngripende revidering av grunnlovens §108 med hensyn til Norges urfolk er derfor å være korrekt og inkluderende og slå fast følgende – også med hensyn til våre nasjonale minoritetsfolk; «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at samer, kvener/norskfinner, skogfinner, romanifolket/taterne og [norrøne] nordmenn, som urfolk, og jøder og rom, som nasjonale minoritetsfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»
Grunnlovsendringsforslag 10 setter bevisst minoritetsgrupper opp mot hverandre og skaper nye konflikter mellom disse, som jo ikke er der i dag. Forslaget er heller ikke i samsvar med Norges grunnlov § 98 som sier at «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.». Derfor er dette et lite gjennomtenkt, grunnlovsstridig og et direkte skadelig grunnlovsendringsforslag slik som dette nå foreligger.
Med hverandre er alltid bedre enn (opp) mot hverandre. Og nettopp derfor har våre stortingsrepresentanter et meget stort personlig ansvar for å ivareta en likebehandling og inkludering av alle minoritetsgrupper og urfolk i Kongeriket Norge – men grunnlovsendringsforslag 10 bidrar jo her utrolig nok til akkurat det motsatte istedenfor.
Grunnlovsendringsforslag 10 kan derfor ikke sies å være noe annet enn et helt usannsynlig dårlig politisk håndverk!
Stig Harby