Man må finne hvile i sin kvenske identitet

Morgen i fjæra på Lauksletta, Arnøy i Nord Troms. (Foto: Unni Elisabeth Huru)

 

«Må man virkelig være nødt til å mestre språket for å være en god kven?» Kommentar av Unni Elisabeth Huru.

 

Unni E. Huru

 

I løpet av Den kvenske våren oppdager og anerkjenner stadig flere sitt kvenske opphav, og et ukjent antall ny-kvener vokser fram. For noen kommer dette brått på. Man er ikke den man hadde trodd. Denne oppdagelsen kan være forløsende og forvirrende på samme tid. For andre vokser dette saktere fram. Man har på en måte visst, eller man har visst, men ikke villet snakke om det. Uansett suges de fleste mot alt som kan gi økt kunnskap. Det er så mye å forstå, man hiver seg rundt og leser det man kommer over. Kunnskapen om fornorskingspolitikk, fornektelse og skam øker, man kjenner på andres sorg og frustrasjon, og uten at man er forberedt på det, blir det plutselig mye man må ta stilling til. Det pågår kamper om ressurser, sannheten og framtida. For en som ennå ikke har fått oversikt, er det ikke alltid like lett å vite hvem man skal lene seg til, eller om det man leser er til å stole på.

Det er så mye man så kunne tenke seg å være med på, det er så mye man ikke har visst. Ta det kvenske språket. Plutselig står man der, og skjønner at man har mistet noe man aldri har eid. Man begynner å tenke over dette. Så langt unna, så uforståelig. Er det for sent? Språk og kultur er en og samme sak. Språket er truet og trenger språkreddere, så mange som mulig. Burde man lære det, selv om hverdagene er travle og det er så mye annet man også har lyst til? Må man virkelig være nødt til å mestre språket for å være en god kven?

Nei, det trenger man ikke, mener Kvenungdommens leder Vebjørn Vinjar Karvonen. «Språket bør ikke være en begrensning for hvorvidt man kan ha en tilknytning til den kvenske kulturen» svarte han til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i forbindelse med rapporten «Sannhet og forsoning» i midten av april. Det er noe fortrøstningsfullt over utsagnet. Med få ord ble en ny sti for dem som ikke kan sette av tid til å lære språket tegnet opp.

At spørsmålet kom fra en av kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer er forståelig. Ansvarlige myndigheter er faktisk og dessverre like forvirret som ny-kvener. De klarer ikke å knekke koden, klarer ikke holde orden på norskfinsk, kvenfinsk og kvensk. På finsk og kvensk.

Snakker man om folk eller språk? Hva er man egentlig uenig om? Hva i all verden skal en stakkars politiker tro og mene? Karvonen lar seg ikke forvirre. «Kvenungdommen er også veldig opptatt av at kvensk er anerkjent som et minoritetsspråk, og at det bør være vitalt, men vi ønsker ikke den konkurransen som dessverre ofte dukker opp i denne sammenhengen» var hans ledetråd for å løse denne floken. Det er kvensk som er truet, og som er det minoritetsspråket myndighetene har en plikt til å ivareta. Så enkelt og ryddig.

Oppsummert kan man ha en tilknytning til den kvenske kulturen uten å eie språket. Man kan også arbeide for at andre kan beholde, ta tilbake og utvikle sitt språk. På Språkcentrum meänkieli i Øvertorneå blir man tatt inn i varmen som en spåkbärare om man gjør det. Man kan bære meänkieli uten å kunne så mye som et ord. Det gjelder etter min mening kvensk også, og skulle man ikke ha krefter eller tid til det, kan man likevel være en del av språket. Der støtter jeg meg til Stefan Aro, prest og tidligere medlem i den svenske sannhetskommisjonen for tornedalingar, kväner og lantalaiset. I sin bok «Modet att vara sig själv» som kom i 2018, kan vi lese at når man er velkommen inn i et rom der språket snakkes, er man også en del av det. La det være en trøst.

Det tar tid å finne hvile i en ny identitet. Mye av kunnskapen kommer utenfra, men det meste foregår inne i den enkelte. Jo lengre unna de såkalte tradisjonelle kvenske områdene man er, desto mer strevsomt er det å finne ut av ting, men man trenger ikke gjøre det til en heldagsjobb å være kven. Ting ordner seg, bare en ikke lar seg stresse, og det er oftest en selv som har de høyeste forventningene.