Med meänkieli som inspirasjon

Susanne Rantatalo. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Kunstner og artist Susanne Rantatalo (51) følger hjertets vei i sin meänkieli-vandring.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

«Det er ikke skolen, men livet som har gitt meg språket.»
– Susanne Rantatalo om meänkieli

 

– Det tornedalske og meänkieli er vårt varemerke. Det varemerket har vi bygd opp over lang tid og alt vi opptrer med utgår derfra. Det er også vår store inspirasjon, i musikken og i livet.

Det sier sanger og artist Susanne Rantatalo om musikken og livet på scenen. Vi møtte henne i Piilijärvi i høst, der hun og musiker-ektemannen bor sentralt og fint til med om lag samme avstand til Kiruna som til Gällivare. De har bare to timer med bil til Tornedalen, hvor paret forresten bodde i hele 15 år.

Noe som betyr at Susanne har sterke røtter og familiekoblinger til det tradisjonsrike området. Vi spør om hun hadde meänkieli på skolen.

Tornedalsk folkemusikk

– Nei. Jeg er født på syttitallet og oppvokst i Kiruna. Det fantes ikke meänkieli i skolen på den tiden. Så skolen har ikke gitt meg det, det er livet som har gitt meg språket. Det er i voksen alder, og gjennom sangen, at jeg har fått språket, sier hun.

Susanne har latt seg inspirere av musikere som Hilda Ajanki og Hasse Alatalo, og har selv bakgrunn fra flere grupper. En av dem heter WAO, etter visesanger og poet Wilho Akseli Ollikainen (1934 – 1998). En annen heter JORD. Ei god, gammel gruppe som ble startet i Kiruna tilbake i 1999. Av medlemmer fra Pajala, Vittangi og Kiruna som for det meste framfører tradisjonell tornedalsk folkemusikk. Hun synger både på meänkieli og svensk. Hensikten, lar hun oss vite, altså foruten tidløse melodier og god underholdning, er å bevare meänkieli samt også kulturen rundt dette vakre og opprinnelige språket.

Med Torne ros til Ruija

Hun jobber også med andre grupper og konstellasjoner og kulturprosjekter. Fra før minnes vi hennes deltakelse i teamet bak «Our Stories.» Et prosjekt i lag med folk som Inger Birkelund, Erling Fredriksson, Kristin Mellem og Ørjan Steinsvik. Prosjektet gikk fra 2016 til 2019.

Les mer her: Inger og dem fikk My-Story penger

Hun har turnert mye med Jord i Norge, og jobbet her i mange andre sammenhenger. I disse dager er hun Norges-aktuell med Torne ros, et musikk-samarbeid som blant annet skal opptre i Tromsø på Kvenfolkets dag 16. mars neste år.

– De sier at det betyr mye for dem at vi synger på meänkieli. Så da betyr det mye for meg også, sier hun.

– Når det gjelder kultur og musikk så er noen fornøyd med det som var før, og noen vil ta det videre. Du er blant dem?

Heve lista, alltid

– Ja. Det er min drivkraft, å alltid høyne lista. Min ambisjon er også klar, det er å utfordre og utvikle seg. Prestere bedre, enten sammenhengen er stor eller liten, svarer Rantatalo.

Det å skrive ny musikk er en utfordring som definitivt høyner lista, særlig de sangene hun skriver på meänkieli. Men, får vi vite, det er nok typisk tornedalsk å være kreativ og praktisk anlagt.

Som under koronatiden, da levebrødet ble revet bort for Susanne og talløst mange andre artister og scenearbeidere. Da trosset hun være-hjemme-tryggheten og fant seg jobb i matbutikken.

– Det var noen dager i uken bare, aller mest for å treffe folk. Jeg savnet ikke å synge fra en scene, men savnet møtet med mennesker. Mataffæren, sier hun, ble også en fin inngang til hennes nye bosted.

Susanne har en regel i livet sitt. Det hun omtaler som å gå hjertets vei. Men, sier hun, det kan være ensomt. På godt og vondt. Å stå på scenen er bare noen få prosent av et kunster- og artistliv som ofte fortoner seg som et ensomt maratonløp avbrutt av hektiske øyeblikk i rampelyset.

Språk hånd i hånd

For å lykkes som artist og kunstner, lar hun oss vite, må man våge å fortelle sin egen historie. Det store spørsmålet hun jevnlig stiller seg, og som preger ikke bare musikken hennes, men også detaljer som hvilke klær hun går i, er: «Hva er meänkieli for meg?»

– Jeg har ofte ønsket å kunne prate bedre på meänkieli. Det er lett å misunne dem som er flinkere i språket, til gjengjeld har jeg musikken. Der kan man øve på å si det – før det spilles inn.

– Da forstår vi at det å kun ha meänkieli kan bli vanskelig på scenen?

– Ja. Når man snakker om det tornedalske og meänkieli, så er det viktig å ha mulighet til å prate også svensk. De må gå hånd i hånd, først da inkluderer man for alvor, sier hun.

– Derfor må man ikke tro at man bare må snakke meänkieli, på scenen og ellers i hverdagen og livet. Det er kjempeviktig å huske på det. De fleste av oss har jo ikke språket med oss fra vi var barn, minner hun om.

Rantatalo har også jobbet en god del i barnehage og skole. Det har gitt henne en fin anledning til å teste ut sang og musikk, foran et publikum som er kjent for sin nådeløst ærlige tilbakemelding.

– Jeg elsker å jobbe med barn, og går alltid den lange veien for å knytte best mulig kontakt med dem, sier Susanne, som bekrefter at sangen i høyeste grad har en rolle i hennes klasserom. Ny forskning, sier hun, understreker da også musikkens betydning for læring.

Blomstre som seg selv

Enten læringen foregår i klasserom eller på språkkafeen, så har hun en «tillatende» tilnærming. La være å påpeke feil, heller skape trygghet slik at praten kan gå uten at rommet hele tiden korrekturleses av språkpoliti. Vi spør hva som gir henne energi til å stå på.

– Det å være med andre mennesker, kjenne et fellesskap og en sammenheng. Å være i en sammenheng uten at man korrekturleses. At man kan blomstre og være seg selv, uten å være redd og ensom. Det er min oppfordring, steng gamle dører og gå videre. Slipp taket og søk andre sammenhenger, tilrår hun.

I høst gikk hun selv videre, hun søkte seg inn på kurs i meänkieli på universitetet. At hun ikke kom inn, spiller ingen rolle. Det viktigste var å trosse den innebygde tornedalske redselen for å våge å lære språket i «offisiell sammenheng.»

– Jeg skal absolutt våge meg inn i den verdenen. Jeg kommer til å søke igjen neste år, avrunder hun.