Også Jyykeä – den eldre formen av Yykeä – ble nevnt i gamle dagers aviser. Dette bildet fra Ykeänvuono, Lyngenfjord, er tatt før i år. (Foto: Mikko K. Heikkilä)

 

I år fyller den østersjøfinske pressen 250 år. Så mange år har det nemlig gått siden trykkingen av den første finskspråklige avisen. Mikko K. Heikkilä har forsket litt på hva som har blitt skrevet om kvener, inkludert hva som sto å lese om kvener i den finskspråklige pressens tidlige årtier.

 

Av Mikko K. Heikkilä, førstelektor i kvensk og finsk språkvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet/Norjan arktisen universiteetin kväänin ja suomen kielen tutkimuksen ensilektori, Tampereen yliopiston monitieteisen diakronisen kielentutkimuksen dosentti.

 

Suomalaisista Tieto-Sanomista Ruijan Kaikhuun – suomen suvun sanomiita 250 vuotta/Avisvirksomhet på østersjøfinsk i 250 år

Mikko Kalevi Henrikki Heikkilä. (Foto: Privat)

Østersjøfinsk kalles finsk og dets nærmeste slektningsspråk som estisk og karelsk, inkludert de (vest)finske dialektenes to datterspråk; meänkieli og kvensk. Det aller første nummeret av en avis skrevet på et østersjøfinsk språk ble utgitt i september 1775, det vil si for 250 år siden. Avisen het Suomalaiset Tieto-Sanomat («De finske Kunnskaps-Tidendene») og ble trykket i Finlands daværende hovedstad Åbo/Turku. Det første nummeret av avisen åpnet med et lærd dikt i kalevalameter, det opprinnelige østersjøfinske versemålet.

Dermed hadde ikke bare den finskspråklige pressen og journalistikken, men også den østersjøfinske pressen og journalistikken, fått sin begynnelse.

Det samme journalistisk-språklige kontinuumet tilhører Ruijan Kaiku med sine 30 utgivelsesår i oktober 2025. Navnet Ruijan Kaiku har forresten et par forbilder i den finske pressens historie: Den nordfinske avisen Kaiku («Ekko»), som ble utgitt i Oulu/Uleåborg fra 1877 til 1949, og Kalevan Kaiku som utkom i USA på slutten av 1800-tallet. Som en kuriositet kan det fortelles at avisen Vaasa den 16.1.1915 rapporterte at et Ruijan Kaiku hadde blitt skrevet i Peräseinäjoki i Österbotten. Det bør også nevnes pioneravisen Ruijan Suomenkielinen Lehti («Ruijas finskspråklige avis») som utkom i Vadsø/Vesisaari 1877.

I anledning av det dobbelte jubileet skal vi se på 1) om og hvor mye den tidlige finske pressen skrev om Ruija i Nord-Norge og/eller kvener (kainulaiset/kveenit/kväänit/Ruijan suomalaiset/lantalaiset), og 2) hva den skrev om dem.

Min betraktningsperiode dekker årene fra «begynnelsen», år 1775 til 1917 da Finland ble uavhengig. Det viser seg at den tidlige finske pressen skrev mye om både Nord-Norge og dets delvis østersjøfinsktalende befolkning. La oss nå se nærmere på disse sakene.

Det ble skrevet om Ruija i hundretalls finske dagsavis- og tidsskriftsartikler, blant annet i Helsingfors, Åbo, Oulu og til og med i Viborg (Viipuri) og Sankt Petersburg (Pietari).

Det eldste beviset for den nå så godt som standardiserte skrivningsformen kvääni forekommer hos selveste Elias Lönnrot i hans avis Mehiläinen i juni år 1840. Der skrev Lönnrot blant annet at «[k]ainulaisten nimi muukaloittiin kwääneiksi» [Kainuboernes navn fremmedgjordes til kvener]. Navnet kveeni omtales 58 ganger, men den nå vanlige navneformen kvääni omtales kun 4 ganger mellom årene 1775 og 1917 i de finske avisene. Samtidig forekommer navnet Ruija hele 5868 ganger i samme tidsperiode, og de aller fleste omtalene av Ruija henviser faktisk til Nord-Norge. Formen Ruijanmaa forekommer 123 ganger. Den språkhistorisk eldre formen Rutja («Nordlys») forekommer enkelte ganger.

De vanligste benevnelsene for den østersjøfinsktalende befolkningen i det høye Norden/Pohjola i betraktningsperioden var lantalaiset (318 omtaler) og Ruijan suomalaiset (241 omtaler), ruijafinnene. Benevnelsen Ruijan kainulaiset («Ruijas kainuboere») forekommer enkelte ganger. Ruijan kainulaiset var begge allmennhistorisk og språkhistorisk den mest adekvate finskspråklige benevnelsen for datidens kvener, dette fordi Ruijan kainulaiset var de kainulaiset som bodde i Ruija, men hvis forfedre hadde utvandret dit fra Tornedalen med sin Kainuunkylä. Det gamle Kvenland (Kainus/Kainuhunmaa) lå beviselig omkring Bottenviken, Kainuunmeri.

Det bør nevnes at benevnelsen kainulaiset omtales 20635(!) ganger mellom årene 1775 og 1917. Det ble også skrevet mye om pirkkalaiset (= birkarlar, 1322 omtaler) som likestilles med kvener allerede av Olaus Magnus (svensk kartograf, red. anm) år 1539. De nyeste forskningsresultatene tyder forresten på at den tradisjonelle oppfatningen om at de første birkarlarna/pirkkalaiset hadde sitt opphav i Tavastland/Häme er riktig (Heikkilä 2025).

Det kan også nevnes at Tromssa omtales 266 ganger og Jyykeä, den eldre formen av Yykeä, 7 ganger.

Den tidlige finske pressen skrev dermed bemerkelsesverdig mye om Ruija og kvener/lantalaiset/ruijafinner. Hvordan var da tonen i disse avisartiklene?

Tonen i de finske avisartiklene overfor kvenene var som regel ikke nedlatende, men heller enten journalistisk nøytral eller positiv. Antipati mot kvener eksisterer ikke i de avisartikler som jeg har sett. Derimot forekommer sympati og uro for kvenenes fremtid. Kvenene på 1800-tallet var på sin side godt klar over sine finske røtter: At de hadde utvandret til Norge, for eksempel i anledning av stora ofreden (isoviha), det vil si den russiske okkupasjonen av Finland i årene 1713–1721.

Uroen dreide seg om den fornorskningen av kvenene som begynte i Nord-Norge på 1800-tallet, på samme måte og i samme periode som forsvenskningen av de østersjøfinsktalende norrbottninger, altså de som bodde mellom Torne älv (Tornionjoki/Tornionväylä) og Kalixälven (Kaihnuunväylä, Kaalasjoki) i Sverige, på grunn av de norske og svenske myndighetenes frykt for at grenseområdene mot det russiske imperiet, som Suomi/Finland siden 1809 tilhørte, ville ha et ikke-skandinavisktalende flertall. Selv om Suomi/Finland var et delvis autonomt storfyrstedømme, tilhørte landet de russiske tsarenes store imperium.

 

Til slutt dette kvenskspråklige diktet, skrevet på det opprinnelige østersjøfinske versemålet kalevalameter av førstelektor Mikko K. Heikkilä:

 

Sanomiitten synty

Suomen suvun sanomiita,
kansan kielelä assiita
alethiinpa kirjoitella
Ruottin aijan Suomen maala
tieđoiksi, lujettaviksi,
kaiken kansan kuultaviksi.
Kaiku kantoi Pohjanmaale,
Kainuunmeren [= Perämeren] rantamaile.
Sana saapui Ruijanmaale,
Vesisaaressa virisi,
Ruijan Kaijuksi rupesi,
äänen kalttiiksi kansasen,
aviisiksi uuđen aijan.
Alattihoon alkoi kaikkuut,
kvääniile äänensä antoi.

 

Kilder/Kaltiot:

Diplomatarium Fennicum. Kansallisarkisto/Riksarkivet. Helsinki.
Heikkilä, Mikko 2014: Bidrag till Fennoskandiens språkliga förhistoria i tid och rum. Helsingfors: Unigrafia.
Heikkilä, Mikko 2023: Alattion alkuperä. Ruijan Kaiku 14.3.2023. Lagt ut av Arne Hauge.
Heikkilä, Mikko 2025: Taruissa on totta. Suomalaisen perimätiedon ylenkatsottu historiallinen arvo (Det finns sanning i sagor. Det självföraktade värdet av den finska övergenerationella historiekunskapen). Sastamala: Warelia Kustannus Oy.
Kansalliskirjasto/Nationalbiblioteket. Helsingin yliopisto/Helsingfors universitet.
Korhonen, Jorma 1995: Kaikuja Ruijasta. Kymmenkunta vuotta sitten Tromssaan muuttanut Liisa Koivulehto on nyt karaistunut Jäämeren rannan asukas, joka ryhtyi tekemään lehteä Norjan suomenkielisille. Helsingin Sanomat 29.10.1995.
Storli, Inger 2018: Ottars verden. En reiseberetning fra 800-tallet. Orkana Akademisk.
Söderholm, Eira 2018: Lantalaisia Suomesta ja suomalaisia Lannasta – vai kuinka se entiseen aikaan menikään? Kirjalliset lähteet kertovat. Santeri Palviainen (sjefredaktør), Kuinka mahottomasti nää tekkiit. Juhlakirja Harri Mantilan 60-vuotispäivän kunniaksi. Studia Humaniora Ouluensia 16, s. 471–522.