– Også Qvigstad hadde ønsket seg en sånn bok

Marjut Paulaharju er glad for at bestefars storverk om kvener er nå kommet som norsk utgave, 92 år etter den finske utgivelsen. (Foto: Liisa Koivulehto)

 

Oversetting av Ruijan suomalaisia til norsk er en kulturgjerning for kvenene, mener Marjut Paulaharju.

 

Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no

 

At Samuli Paulaharjus bok Ruijan suomalaisia endelig skulle oversettes til norsk, var en kjærkommen nyhet for Marjut Paulaharju. Hun et barnebarn til Samuli Paulaharju, og har skrevet flere bøker om farfarens liv.

– På 1980-tallet, da jeg skrev biografien hans, reiste jeg rundt i Finnmark for å finne og intervjue folk som han hadde intervjuet og som husket ham. Mange av dem jeg møtte fortalte at de var lei seg fordi boka ikke var blitt oversatt til norsk.

– En vakker bok

– Jeg kjøpte boka i sommer og ble overrasket. Boka er tykk og tung, men veldig vakker, kommenterer Marjut Paulaharju, etter forespørsel fra Ruijan Kaiku via epost.

Fordi hun ikke behersker norsk, vil hun ikke kommentere oversettelsen.

Hun likte oppsettet.

– Layouten er gjennomtenkt. Bildene er større og klarere enn i den finske førsteutgaven, noe som indikerer at utgiveren har hatt gode kopier av bildene som kan forstørres og behandles. Nesten alle originale bilder er inkludert, konstaterer hun.

Når det gjelder tekst, la hun merke til at de originale diktene på finsk er satt side om side med de norske oversettingene.

– Etter min mening fremhever dette kvenenes rolle som kilder til originalverket, skriver hun.

 

Savner kart og navneliste

Det er to ting Marjut Paulaharju savner i den norske versjonen: Det håndtegna kartet med stedsnavn og navnelista med alle informantene.

Der ville nok mange lesere finne slektninger.

– Jeg tror at kartet og navnelista ville åpnet boka på en ny måte for dagens lesere. Det er synd at kartet mangler, fordi det forteller om naturen, bosetninga og stedsnavn. Og i navnelista kunne leserne se hvem som Samuli og Jenny Paulaharju hadde intervjuet under sine reiser.

Navnelista kan man se i slutten av Ruijan suomalaisia. Boka kan lastes ned her (på www.doria.fi som er en bibliotektjeneste på nett).

 

Ville forkorte

Marjut Paulaharju skriver også om en episode fra 1959 da forlaget WSOY ville publisere Samuli Paulaharjus verk samlet, og i den forbindelse forkorte Ruijan suomalaisia.  Et annet barnebarn av Samuli Paulaharju, forfatter Tuomas Anhava, jobbet for WSOY den gang, og ble kontaktet. Forlagssjefen Yrjö Jäntti hadde sagt at verket var «så veldig omfattende» og spurt om Anhava kunne skrive en forkortet versjon.

Anhava hadde svart at ideen var «svært frastøtende.»

Samuli Paulaharju hadde dødd i 1944, men Jenny Paulaharju levde. Anhava spurte Jenny hva hun mente. Jenny var enig med Anhava: Forslaget var dumt.  Hun svarte at hvis boka skulle trykkes opp i nytt opplag, burde den ikke endres fordi den var full av informasjon som ikke fantes andre steder.

Jenny Paulaharju skrev:

– Også han gamle Qvigstad ergret seg over at det ikke fantes noen lignende norsk bok. Ærlig talt, jeg forstår ikke hva vi kunne ta ut. Denne boka har blitt godt lest i Finnmark og jeg tror at vi fortsatt ville finne mange lesere. Vi er de eneste som har skrevet om det harde livet til de gamle finnene som bosatte seg ved Ishavet. Nordmennene har ikke klart å hente informasjon fra dem.