Kjenner du til et kvensk kulturminne? Under Kvenseminaret 2018 i Tromsø berettet denne trioen om hva vi har av fredete kvenske kulturminner, samt det videre arbeidet for å frede flere. Vi ser Olav Austlid fra avdeling for kulturarv ved Troms fylkeskommune, seniorrådgiver hos Riksantikvaren Cathrine S. Rolland, samt Marit Reiersen fra Finnmark fylkeskommune.

 

Støvsuger Finnmark og Troms etter kvenske kulturminner. – Vi er ute etter tips, sier riksantikvarens folk.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Tips fra folk kan føre til at bygninger og gjenstander som i dag står til forfall, blir restaurert og hentet fram fra den kvenske glemselen. Det fins en hel del slike ukjente kulturminner i våre to nordligste fylker, kom det fram under Kvenseminaret 2018, holdt i november på Fylkeshuset i Tromsø. Der lærte 60 påmeldte mer om kvensk fortid, nåtid og framtid. Kulturminner representere en fortid, hvor fredning bidrar til å øke synligheten av kvensk tilstedeværelse, ble det sagt.

– Vi må sikre at generasjoner etter oss får oppleve denne delen av historien, sa fylkesråd for kultur og næring, Sigrid Ina Simonsen. Hun sa seg stolt over at Troms fylkeskommune var den første offentlige institusjonen som vedtok en handlingsplan for kvensk språk og kultur. Identitet, stolthet og samhørighet, det er grunnlaget for en god revitaliseringsprosess. Og vi trenger en slik prosess for å løfte den kvenske kulturen opp fra glemselen, sa Simonsen.

Storgårder sørpå

Seniorrådgiver Cathrine S. Rolland arbeider med kvenske/norskfinske kulturminner i regi av Riksantikvaren, et eget direktorat under klima- og miljødepartementet. De får sine oppgaver fra Stortinget, som i 2004/2005 kom med meldingen «Leve med kulturminner.» Dagens arbeid har sitt utspring der.

– Da man startet å frede bygninger på 1920-tallet, var det de store og fine gårdene i Telemark og Gudbrandsdalen som ble fredet. Nå ønsket man seg en mer representativ fredningsliste. Vi har jobbet oss ut over landet, men det er likevel en del hull i fredningslisten, sa hun.

Rangert nest øverst

En oppfølgende melding fra 2012/2013 ga flere detaljer om hva man ønsket seg av ei representativ fredningsliste, og nå var de nasjonale minoritetene eksplisitt nevnt. Riksantikvaren lagde en strategi for å gjenspeile kulturen i Norge, hva som fins og hva som mangler. På listen over de 10 viktigste ble minoriteter rangert som nummer 2 bak krigens kulturminner.

– Vi er fire stykker som jobber med nasjonale minoriteter, og vi startet med den finske innvandringen til Norge, og jobber parallelt med kvener, norskfinner og skogfinner, sa hun om prosjektet, der den kvenske skattejakten langt i fra er ferdig. De jobber seg for tiden metodisk gjennom Finnmark og Troms, hvor interessante områder er funnet i Lyngen samt i Målselv og Lenvik.

– Vi tar også i mot tips om kulturminner, sa Rolland, som understreker at det kvenske/norskfinske miljøet selv skal definere hva som for dem er viktige kulturminner.

Ville ha bedre spredning

I utgangspunktet var en del kvensk og norskfinsk kulturarv fredet, utfordringen var at det meste lå i området Vadsø. Et sjeldent unntak var Niemenaikku i Kvænangsbotn samt det laftete fjøset på Skjæret.

– Den geografiske spredningen var svært liten, sa Rolland, som sa hun kunne skilte med adskillig bedre spredning nå. Eksempelvis ble 3 fredningssaker nylig varslet: Gamle Sappen skole i Reisadalen, Tørrfoss gård, også den i Reisadalen, samt Hottigården i Skibotn. Skolen er et eksempel på de internatskolene som så sterkt bidro under fornorskningen, Tørrfoss gård er også et godt bevart eksempel på kvensk byggeskikk som ved sin tilgjengelighet for folk flest på en unik måte formidler kvensk kultur, og Hottigården i Skibotn brukes av stedets kvenske interesseorganisasjon, med flere buer, naust samt hjell tilknyttet anlegget. Fjøset i Repokoski i Porsanger er også rett rundt hjørnet med tanke på varslet fredning.