Bård-Gunnar Hansen oon Omasvuonon kielisentterin johtaja. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Språksenter søker kvensk språkmedarbeider. Men stiller de krav om kvensk språkkompetanse, og hvordan forholder de seg til kvensk skriftspråk?
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Jeg ser at formuleringen kan mistolkes, og vi kommer til å endre på den slik at det ikke oppstår misforståelser.
Det sier daglig leder ved Storfjord språksenter, Bård-Gunnar Hansen, til Ruijan Kaiku.
Bakteppet er at Ruijan Kaiku har sett nærmere på innholdet i stillingsannonsen der språksenteret for tiden lyser ut stilling som kvensk språkmedarbeider.
Les også: Søker folk med språkkompetanse – igjen
I annonsen står det blant annet at senteret jobber for å styrke «kvensk/norskfinsk språk», mens den «vanlige» strofen i offentlig sammenheng gjerne er «kvensk språk og kvensk/norskfinsk kultur.»
Det handler om at det er kvensk som har status som minoritetsspråk i Norge.
Ikke bevisst
Vi har spurt Hansen om dette er et bevisst valg fra språksenterets side. Det avkrefter han, og opplyser at senteret i desember i fjor reviderte sine vedtekter rundt dette.
– Tidligere vedtekter inneholdt begrepene «kvensk og finsk», sier han.
I gjeldende vedtekter, som Ruijan Kaiku har fått innsyn i, står det slik i første paragraf:
«Storfjord språksenter er et flerspråklig senter som skal jobbe for å styrke flerspråklighet i Storfjord kommune, med å revitalisere, formidle og dokumentere samisk og kvensk språk og samisk og kvensk/norskfinsk kultur i sitt virkeområde.»
Blander begrepene
– For øvrig opplever jeg fortsatt i 2026 at det i mange tilfeller blandes mellom begrepene «kvensk» og «finsk» når man prater om det kvenske, sier Hansen.
Han mener en av årsakene kan være at mange forbinder det kvenske med dagens nasjon Finland, ettersom språkene har likheter og at finsk er et nasjons- og majoritetsspråk.
– Det samme kan oppleves mellom begrepene meänkieli og finsk, påpeker han.
Han forteller at han selv, i forbindelse med at han i fjor vinter tok studier i meänkieli om identitet og kultur, intervjuet personer mellom 30 og 85 år.
– Her svarte samtlige i den eldre generasjonen at de pratet finsk hjemme som barn, for deretter å korrigere seg og si at de pratet tornedalsfinsk eller meänkieli som hjemmespråk.
– Videre kunne de ramse opp ord og benevninger som betydde mye for dem, og som brukes i meänkieli, men som ikke brukes på finsk.
Bård-Gunnar Hansen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Søker bredt
Og her kommer også kravene til kvalifikasjoner i den forannevnte stillingsannonsen inn.
Ett av kravene er nemlig at søker har «god muntlig og skriftlig kompetanse i kvensk, meänkieli eller finsk.»
Det kan, slik det står, framstå som at språksenteret åpner for kompetanse i meänkieli eller finsk som et alternativ til kvensk – og at kvensk kompetanse dermed ikke nødvendigvis er et krav.
Vi har spurt Hansen om dette også, og han svarer:
– Forrige gang vi lyste ut stillingen måtte vi lyse den ut tre ganger før vi fikk kvalifiserte søkere.
Arkiivista/Fra arkiv: Fikk sju søkere etter tredjegangsutlysning
Den erfaringen, sier han, kombinert med erfaringer fra hans tidligere jobb i grunnskolen, har vist at det er vanskelig å rekruttere kvensk språkkompetanse.
– Det er kanskje i ferd med å endre seg, undrer han, og viser til at Kvensk institutt hadde 12 søkere sist de lyste ut en stilling.
Men for å sikre kvalifiserte søkere, sier han, velger de å gå bredt ut og lete etter folk også i Sverige og Finland.
– I annonsen har vi også krav om at søker har kunnskap om språk- og kulturforhold på Nordkalotten, legger han til.
Rom for mangfold
På bakgrunn av det forannevnte språkkravet, og det faktum at Storfjord språksenter mottar offentlig støtte som et kvensk språksenter, utfordrer vi Hansen ytterligere:
– Kan du si litt om hvor bevisste Storfjord språksenter er til – og forholder seg til – den pågående normerings- og standardiseringsprosessen av kvensk skriftspråk, som skiller seg fra både finsk og meänkieli?
– Kvensk er i dag delt opp i tre varieteter. Vi mener at det er viktig å bevare språkets regionale særpreg, og at det er rom for dette mangfoldet, som igjen gir et rikere språk, sier han.
Varietetene, hevder han, har sin naturlige geografiske forklaringer.
– De har kommet til og blitt utviklet gjennom folkevandringer, menneskers- og folkegruppers samhandlinger og levemåte opp igjennom historien.
Det nasjonale senteret for kvensk språk og kultur, Kväänin institutti – Kvensk institutt, har i sin strategiplan for 2021 til 2025 operert med termene «Varangervarianten», «Porsangervarianten» og «Elvedalsvarianten» om de kvenske dialektene i Norge.
Det er gjerne den sistnevnte som knytter seg til Nord-Troms.
I Fraasikirja, som Kvääninuoret ga ut i 2022, kan man bli bedre kjent med de tre ulike variantene i skriftspråket. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Hansen mener at elvedalsdialekta har mest likheter med meänkieli i Tornedalen.
– De fleste folkevandringer og samhandlinger mellom folk og folkegrupper har pågått i dette geografiske beltet og hit, forklarer han.
Han peker videre på at også meänkieli i dag har flere varieteter, avhengig av geografisk område og samhandling.
– Svenske språkforskere sier at rundt 80 prosent i meänkieli er likt finsk. Jeg er usikker på om tilsvarende sammenligning er gjort for kvensk, sier Hansen.
I boka «Kvensk grammatikk» kaller Eira Söderholm kvensk, finsk og meänkieli for nærspråk. Hun opererer ikke med prosenter, men viser gjennom en såkalt nærspråkindeks at kvensk og meänkieli er nærmere hverandre enn de begge er det finske skriftspråket.
Videre, sier Hansen, er det slik at språkene er i utvikling og påvirkes i dagens samfunn, hvor de befinner seg geografisk, hvem som skriver og vedkommendes bakgrunn.
– Så da er spørsmålet om vi skal henvende oss til det finske språket, eller lage norske varianter når nye ord og uttrykk skal formes, spør han seg.
Og med det spørsmålet nærmer han seg også kjernen i spørsmålet fra Ruijan Kaiku.
To tiår med vedtak
«Hva er det egentlig som gjør kvensk skriftspråk til kvensk?» og «hvem skal lede an og sette føringene?» er antakelig spørsmål som har blitt stilt før:
Tilbake i 2005 ble kvensk anerkjent som et eget språk i Norge, og arbeidet med et skriftspråk ble snart satt i gang.
I snart tjue år har Kvensk språkting, som består av kvenske språkbrukere og som utnevnes av Kvensk institutt, gjort formelle vedtak i normerings- og standardiseringsspørsmål.
Det er også språktinget som har vedtatt den kvenske grammatikken.
Droppet kompromiss med meänkieli og finsk
I «Kvensk grammatikk» av Eira Söderholm, om hvordan grammatikken ble til, kan man lese følgende på s. 30:
«En annen måte å godta variasjon i skriftspråk på er å åpne for bruk av to eller flere varianter av ett og samme grammatiske trekk. Ei slik løysing falt også Språktinget ned på. Det har bestemt at variasjon og parallelle former skal være tillatt når det dreier seg om slike markører som heilt klart skiller dialektene fra hverandre, og som språkbrukere og språkmiljøer der språket fortsatt er i aktiv bruk, anser som viktige.»
Og videre:
«Språktinget har også fulgt et anna viktig prinsipp: I skriftspråket er det bare tatt med slike trekk som fins i kvenske dialekter. Da de ulike formene og språk strukturene blei vedtatt, blei det tatt hensyn til alle kvenske dialekter fra Lyngen til Pasvik, men ikke til språk eller dialekter utafor Norge. En annen strategi ville ha vært å inngå kompromisser med meänkieli eller det finske skriftspråket, men det gjorde man ikke.»
Normeringsprosessen av kvensk skriftspråk er noe en annen institusjon i Nord-Troms, Halti kvenkultursenter, tidligere vedtatt å støtte opp om. Dette gjennom en egen språkplan for senteret:
«Som en offentlig institusjon mener vi at det er vårt ansvar å støtte opp, og være med å løfte dette arbeidet videre. Vi anerkjenner normeringsprosessen og forholder oss til de vedtak språktinget gjør i forhold til det kvenske skriftspråk», heter det.
De har samtidig, i den samme planen, sagt at også de vil sjele til elvedalsvarianten i sitt skriftlige virke.
Etter å ha lagt dette fram for Hansen, fortsatt med kravene i forannevnt stillingsannonse som bakteppe, spør Ruijan Kaiku på nytt:
Følger opp utviklingsarbeidet
– Støtter Storfjord språksenter opp om det pågående arbeidet med kvensk skriftspråk, og forholder man seg til dette?
– Det er ikke vedtatt en egen språkplan i Storfjord der man sier hvordan man forholder seg til normeringsprosessen, sier han.
Han sier at han har forstått det som en selvfølge at senteret skal følge opp det pågående utviklingsarbeidet.
– Og at vi forholder oss til den elvedalsvarianten slik at særpreg og dialektgrunnlaget bevares, legger han til, og avrunder:
– Vi bruker de hjelpemidler som finnes og er under utvikling når det gjelder kvensk grammatikk, ordbøker og stavekontroll.
Arkiivista/Fra arkiv:
