Pådriver og initiativtaker til Gakki tour 2026, Hans-Charles Nedrum, under et pitstop på Kengis bruk, eller Köngäksen ruukki som det heter på meänkieli. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Ruijan Kaiku var med da et 50 talls personer denne helga reiste i samlet flokk langs Torneelva, hele veien fra Torne träsk til Haaparanta.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Første dagen var en transportetappe.
Det sier initiativtakeren til Gakki tour 2026, Hans-Charles Nedrum, idet han vi ber han oppsummere turen så langt. Da skriver vi dag to og stedet er Kengis bruk i Pajala.
For noen av de godt og vel 50 deltakerne startet bussturen tidlig fredag morgen fra Tromssa/Tromsø, mens de fleste sjekket inn på Karkam/Nordkjosbotn. En utskremt journalist fra Ruijan Kaiku var også med.
Les også: Ønsker kulturutveksling med tornedalinger
Første stopp etter Nordkjosbotn er Abisko. Da er det tid for lønsj. Og deretter sang.
– Før Pajala gikk vi gjennom de to første versene av Keksis kvad, sier Nedrum.
Eldste verk
Akkurat dét er ikke helt tilfeldig.
Kvadet, som er skrevet på runometer eller kalevalameter, er skrevet av tornedalspoeten Antti Mikkelinpoika Keksi (1622 – 1705).
De fleste av turdeltakerne har tilhørighet til Paatsivuono/Balsfjord, og er etterkommere etter nettopp Keksi.
Keksis kvad ble brukt som en rød tråd under reisen. Den omhandler den velkjente isløsningen i Torneelven i 1677, og omtaler en rekke folk og plasser langs elva.
Kvadet skal angivelig også være det eldste bevarte litterære verket på tornedalsfinsk. Språket som i dag heter meänkieli.
Turbussen på plass ved Kengis bruk. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Forløsende
– I Pajala tok vi inn på hotell, fikk oss en middagsbuffet og avsluttet dagen med sosialt samvær, sier Nedrum.
Han forteller at folk lot til å finne hverandre, og at mange kanskje ikke har vært klar over hvor mye de egentlig har til felles.
På spørsmål om han tror folk snakker om litt andre ting – gitt omstendighetene – enn det de ellers gjør, svarer han slik:
– Definitivt. Helt andre ting. Ting som man har grublet på og kanskje ikke turt helt å nevne. Jeg tror dette er forløsende, og folk later til å storkose seg.
En højdare
Etter Kengis bruk er det et besøk hos tornedalspatriarken Bengt Pohjanen som står på programmet.
Det forklarer reiseplanlegger Nedrum slik:
– Han er en forfatter som jeg har beundret for hans kunnskap og måte å formidle på, deriblant om Keksis kvad, men også Tornedalens historie generelt.
Han sier at det blant annet dreier seg om alt fra krig til fredstid, Kirunasvenskene og Korpolarørelsen.
– Selv har jeg aldri møtt ham før, kun kommunisert digitalt, så det gleder jeg meg til.
Ved tunet hans, litt sør om Pajala, står den karismatiske forfatteren, oversetteren og tidligere presten klar og venter idet bussen ankommer.
Og det tar ikke lang tid før han har et godt grep om sitt publikum, med historier om alt fra egen barndom og oppvekst, det flerspråklige miljøet, til Lars Levi Læstadius og smuglingshistorien knyttet både til området og gården.
Latteren sitter løst blant tilhørerne, og flere av dem Ruijan Kaiku har snakket med i etterkant trekker dette besøket fram som turens «højdare.» (Dette kommer vi tilbake til.)
Som takk for tiden hans, overrekker Nedrum ham Laila Lanes’ bok «To prosent norsk.»
Hans-Charles Nedrum og Bengt Pohjanen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Fløyte og kveding
På Kattilakoski restaurant, litt sør om Juoksengi, er duket for mat.
Restauranten har store vinduer i alle retninger og «henger» ut over Torneelvas bredd, med utsikt både opp- og nedover elva, mot Kattilafossen.
Vertskapet her forteller at alt på tallerkenet er fra nærområdet. Både biffen, poteter og grønnsaker, og granskuddene i sausen.
Att på maten byr både fløytespiller Øistein Hansen og kvedsanger for anledningen, Jill Føbe Raff, på hvert sitt lille kulturinnslag. Dette til stor begeistring for både medpassasjerer og de ansatte på restauranten.
Jill Føbe Raff. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Besøker minnesteinen
Litt lengre sør, like nord om Øvre Kangas, ligger den vesle bygda Korva.
Her gjør bussen et nytt stopp ved en skogkledt åskam som ligger like ved veien. På den ble det i 1955 ble reist en minnestein over Antti Keksi.
Det betyr et nytt beinstrekk og en kort vandretur for deltakerne.
De fleste av deltakerne samlet rundt minnesteinen etter Antti Mikkelinpoika Keksi. I bakgrunnen skimter vi Torneelven, og Finland bakom der igjen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
De fleste tar turen opp på åskammen. Noen tusler også bort til huset der Keski selv bodde. Den står et par hundre meter fra minnesteinen, i retning Torneelva.
Kvad i kirka
Tilbake på bussen har deltakerne knapt nok fått spent setebeltene foran neste etappe, før bussjåfør Jakub Klacko fra Troms buss gjør et nytt stopp.
Nå har nemlig den cirka 15 tonn tunge folketransporten ankommet ærverdige Särkilax kirke.
Det vesle bygget ble gjenreist som en replika i 2018, cirka 400 år etter at originalen fra 1400-tallet ble tatt i en veldig kraftig vårflom, i 1617.
Les også: Vel verdt et pitstop: Särkilax kirke
Monica Simu og Jan Tolin fra foreninga Särkilax kirkes venner er de som tar imot delegasjonen. De forteller om prosessen rundt byggingen, om den spesielle innvielsen og hvordan det hele driftes i dag.
(Saken fortsetter under).
Det er også tid til et par vers av Keksis forannevnte kvad.
Tippoldemors døpested
Videre går ferden til nok et gudshus. Denne gangen til Karl Gustav kirke i Karungi. Den eldste kirka i forsamlingen, ifølge Svenska kyrkans nettsider.
En kirke med karolinsk eksteriør og nyklassisk interiør, som ble bygd i 1796.
Før den tid var det et kapell og et klokketårn som ble innviet så tidlig som i 1745, men ifølge vertskapet for anledningen, Vigert Haapasaari, ble kapellet snart for lite for en stadig voksende befolkning.
Vigert Haapasaari åpnet dørene til Karl Gustav kirke i Karungi. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
For særlig én av deltakerne, Lill-Karin Elvestad, er besøket litt spesielt.
Hennes tippoldemor Anna Wilhelmine Styrmand, som senere skulle flytte til Vesisaari/Vadsø, ble nemlig døpt i denne kirka.
Haapasaari guider så de langveisfarende til et emigrasjonsmuseum like i nærheten. Her får forsamlingen vite mer om emigrasjonen fra Tornedalen til USA, ikke minst om de mange som dro via Nord-Norge.
Ferdig i Muonio
Hvile for natten skjer i Tornio på finsk side, vis-à-vis Haaparanta på svensk side.
En ny og lang transportetappe venter dagen derpå, søndagen, for å komme seg hjem til vettig tid.
På hjemveien fortsetter Keksis kvad ombord i bussen, med både liv og lyst, og omtrent idet bussen passerer Muonio kan passasjerene klappe for å ha rundet kvadet.
Ved stopp i Kilpisjärvi får Ruijan Kaiku en ny prat med reiseleder Nedrum:
På etterskudd
– Allerede ved Kengis bruk begynte vi å skli ut av tidsskjemaet. Folk var så engasjerte, og det er jo veldig artig, sier han.
Bedre ble det ikke når delegasjonen var innom forannevnte Bengt Pohjanen.
– Vi skulle bare bruke 15 til 20 minutter, men det gikk en time her, humrer han.
Han trekker også fram maten på Kattilakoski restaurant.
– Det var bare lokale råvarer, med mat fra nærområdet. Det var virkelig bra.
Underveis, forteller han, har man utvekslet skriftlig informasjon med noen av de som hadde stilt opp som guide eller vertskap.
– Det er fantastisk at man kan møtes og utveksle litt på den måten. Da økes også kunnskapen på begge sider av grensen, så det var fint.
På spørsmål om hva som var højdaren for hans egen del, er han klinkende klar:
– Bengt Pohjanen. Alle var så facinerte og glade, og vi kunne liksom ikke avbryte det.
Han sier at det ikke ble så mye musikk som planlagt.
– Vi har mange instrumenter med som ikke har vært pakket opp, humrer han, og legger til:
– Men vi har sunget gjennom kvadet, i tillegg til noen lokale Balsfjord-sanger og finske viser.
– Oppfatter du at folk har kosa seg på tur?
– Det gjør jeg. Det er blitt knyttet nye vennskapsbånd, og bevisstheten om hvem som er i slekt har nok økt.
Møkkersesongen er i gang i Tornedalen. Her sett fra Korva, tatt omtrent midt mellom Antti Keksis hjem og minnestein. De klassiske høybuene er et vanlig syn langs hele Torneelva. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Er det fare for gjentakelse?
– Det er fare for gjentakelse. Det må jo gjentas. Men jeg ser at man ikke kan bruke bare én dag på strekningen mellom Pajala og Tornio. Det er vanskelig.
Neste år, minner han om, er det 350 år siden vårflommen i 1677.
– Da kan vi ta en rundårsmarkering, avrunder Nedrum.
For de av leserne som måtte lure på hva tour-navnet Gakki betyr, så kan vi røpe at det står for «Gjør Antti Keksi kjent igjen» …
Les også:
