I Reisadalen må man regne med været. De kom fra museer over det ganske land for å se på den fine kvengården. (Foto: Arne Hauge)
Folk sørfra fikk se kultur i nord. Kan neppe reise hjem til sine museer og si de aner ikke hva det kvenske er.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
– Jeg tror jeg går inn og ser.
Den korte setningen hørte vi mange ganger. Det regnet og var småsurt rundt forbi. Det var septembers første dag og mange museumsfolk samlet ved Tørfoss kvengård i Sappenskogen, et par korte mil opp Reisadalen i Nord-Troms. Gjengen var ferdiglunsjet og hadde tatt turbussen fra Storslett for å beskue den lokale kvengården. Til alt hell hadde også de tilreisende med seg ytterjakker, vi så til og med paraplyer. Hvorav minst en ble vrengt i ei vindrosse, et tragikomisk innslag som nekter å gå av moten og som best løses ved å, ganske riktig, gå inn.
Til glede for gjestene har Tørfoss kvengård mye fint å se også innendørs.
– Det var naturskjønt her oppe i den vakre dalen. Og så mye interessant å se på gården. Det var godt å endelig se noe av vår kvenske kulturarv på nært hold, kommenterte en av gjestene.
– Men nå tror jeg at jeg går inn og ser, sa hun, etter å ha hutret seg.
Hun ja. Det var beundringsverdig få menn å se, noe som tør bety at menn enten velger bort en museal karriere, eller utkonkurreres av søkersterke kvinner. Det var Seksjon for immateriell kulturarv ved Norges museumsforbund som dette året valgte Nord-Troms og kvensk/norskfinsk immateriell kulturarv som sted og tema for sitt årlige fagseminar – hvorav altså stort sett kvinner samlet seg til faglig og sosial moro. Vi så også menner, men flere av dem var forelesere, hyret inn for å si noe vettugt.
I nord kommer selv naboen langveisfra. Bak maskene ser vi utsendinger fra Kvensk institutt i Børselv, nemlig til venstre Karin Larsen og til høyre Mari Keränen.
Materiell kulturarv er greit å skjønne, det er bygninger og båter og alle mulige ting og tang som kan snubles i og som stadig er synlige selv om alle har reist på ferie. Immateriell kulturarv er gjerne mindre synlig eller mindre håndgripelig, mer presist hva Kulturrådet omtaler som «levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som blir overført mellom folk. Kunnskapen blir praktisert i dag og ført videre gjennom kreative uttrykksmåter, som håndverk, musikk, dans, mattradisjoner, ritualer og muntlige fortellinger.»
Så hvordan kan museene, ble det overordnet spurt på seminaret, bidra i forvaltningen av kvensk/norskfinsk immateriell kulturarv? At kvenene var og er bosatt over et stort geografisk område kan for museene være en «samlingsutfordring», det samme med kvenenes mangfoldige kultur. Utgangspunktet er at kvenenes immaterielle kultur i dag anerkjennes som en svært viktig og innvevd del av deres identitet som folk, problemet er at så få mestrer språket. Et språk som sådan defineres sjelden som immateriell kulturarv, ble det i løpet av seminaret klargjort, men språk er likevel en ufravikelig og absolutt nødvendig del av nevnte kulturarv.
Buene på gården er gode eksempler på materiell kulturarv. Kunnskapen om å snekre dem, i dette tilfellet en pussig løsning hvor bark av viltvoksende bjørk er anlagt som element i takkonstruksjonen, er eksempel på immateriell kulturarv. Regnet gjorde det uansett, enten man foretrakk å være materiell eller immateriell. Best å skynde seg inn.
Også museumsforbundet registrerer at den kvenske kulturarven blir praktisert, men at den i liten grad er dokumentert. Og det som er dokumentert, er i for liten grad tilgjengelig. Også for lite tilgjengelig for hvermannsen, noe en av foreleserne tydelig pekte på. Les denne saken:
Ser for seg et eget kvensk dokumentasjonssenter
Vi minner også om denne saken, hvor seniorrådgiver Ellen Width fra Midt-Troms museum viser til museenes rolle for å bidra til en mer sammensatt historiefortelling om regionen. En historiefortelling som på bedre vis kan speile det mangfoldet som var, tydelig understreket ved de mange kilder Width brakte til torgs:
Men at det, tross hodebry med å stelle i stand en lysende kvensk framtid, var en fin tur til Tørfoss kvengård syntes alle enige om.
Foruten Tørfoss ble det også omvisning på Halti kvenkultursenter.
