Som journalist og aktiv bruker av kvensk tar Liisa Koivulehto til orde for et mer systematisk arbeid med å utvikle et moderne kvensk ordforråd. (Foto: Privat)

 

– Det er fantastisk å være med på å forme et skriftspråk, sier vinner av Kvensk språkpris 2019, Liisa Koivulehto.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg vil kalle det enestående å få være med på å forme kvensk som skriftspråk, sier Liisa Koivuletho etter at det tirsdag ble kjent at hun får Kvensk språkpris for 2019. Prisen deles ut annet hvert år, og torsdag denne uken drar gründeren og den tidligere redaktøren for den kvenske og norskfinske avisa Ruijan Kaiku til Oslo for å ta i mot velfortjent heder og ære. Hun sier hun håper reisen går bedre enn forrige gang hun skulle til Oslo i anledning et viktig ærende.

– Da var det et viktig kurs i journalistikk, men det satte vulkanutbruddet på Island en stopper for, sier prisvinneren spøkefullt.

Fullt den samme spøken har det ikke vært, bekrefter hun, å skrive på kvensk. Fra første utgave av Ruijan Kaiku utkom den 6. oktober 1995, gikk det helt til 12. mars 2010 før den aller første lederen sto på trykk i kvensk språkdrakt. Lederen bar tittelen «Er det noen som forstår kvensk?»

En takk til UiT

Riktig nok hadde avisa hatt mange artikler på trykk både på kvensk og søsterspråket meänkieli, men selv turte ikke Liisa skrive så mye kvensk som hun ønsket. For hennes del gikk det mest i morsmålet finsk. Vendepunktet, vårflommen, sier Koivulehto, var da Universitetet i Tromsø i 2006 startet kurs i kvensk.

– Jeg var med på det aller første kurset, og er svært glad for at Universitetet lanserte tilbudet, bekrefter hun. Eira Søderholm og Terje Aronsen var lærere, førstnevnte omtalt som den kvenske grammatikkens mor. Systematisering av grammatikken var altså et arbeid som pågikk parallelt med at Ruijan Kaiku presenterte skriftspråket i praksis og dagligtale. At Alf Nilsen-Børsskog i september 2004 ga ut verdens første roman skrevet på kvensk, var også en sterk oppmuntring.

– Foruten meänkieli i Tornedalen, hadde jeg hørt kvensk siden jeg kom til Tromsø i 1981. Allerede den første høsten ble jeg kjent med nordreisakvenene, utfordringen var å skrive kvensk, å få det i system, sier journalisten samt også gjennom mange år redaktøren, som sier at det i starten handlet mye om å lytte, og «herme etter» når hun skrev. Og mens hun før 2006 sier hun skrev mye «på gehør,» ga kurset en trygghet som gjorde at hun etter hvert tok skriftlig kontroll over kvensk, som tross alt har bøyningsformer og annen grammatikk som adskiller seg fra finsk.

Fornorsknings-paradoks

I dag blir tekstene hennes brukt i undervisningssammenheng i skole og høyere utdanning, og Liisa sier hun knapt har tall på hvor mange nye kvenske ord hun har måttet lage, eller «pønske ut,» som hun treffende kaller det.

– Mange av ordene man trenger som journalist er situasjonsbetinget. Etter å ha pønsket ut det rette ordet, kunne det gå så lang tid til man igjen fikk bruk for ordet at man glemte det. Kvensk har et godt ordforråd for alle ting som er fra 1800-tallet og før det, men stor mangel på ord for moderne ting, sier hun, og nevner «mobil- og dataverden» som gode eksempler på områder hvor den kvenske ordlista bokstavelig talt kom – og stadig kommer – til kort. Da må man gjerne låne litt her og der, og da helst fra nærmeste nabo, en type byttehandel som alle språk driver med, forklarer hun.

Selv om Ruijan Kaiku i dag er enestående ikke kun som landets eneste kvenske avis, men også for det historiske arbeidet gjort for minoritetsspråket kvensk, var avisa likevel ikke først ute. Den første kvenske avisa kom nemlig ut i 1877. I kvenhovedstaden Vadsø. Et halvt år holdt den avisa ut, så tok fornorskningen den; det var ikke lenger lov til å lære finsk på skolen. Paradoksalt nok var fornorskningen indirekte med på å skape kvensk, mener avis-gründeren, som begrunner dette med at dersom det ikke var for finsk-forbudet i skolen, så ville finsk i dag stått så sterkt at behovet for kvensk var tilsvarende sterkt redusert.

Ord er verktøy

Men selv om Ruijan Kaiku og Koivulehto har bidratt så sterkt til revitalisering av det kvenske språket at Språkrådet altså tildelte henne kvensk språkpris for 2019, så ser Koivulehto stadig mangler i satsingen.

– Det er klart at Ruijan Kaiku har bidratt til å styrke kvensk som skriftspråk, men vi burde ha et ennå mer strukturert og systematisk arbeid for å utvikle et moderne ordforråd på kvensk. Ord er verktøy for oss journalister, sier Liisa, som mang en gang har møtt språklig kvist når hun vil skrive artikler på kvensk om alt fra plastforurensing i sjøen, via elsykling og golf til artrose og global oppvarming.

– Jeg håper at flere begynner å skrive på kvensk. Har ventet helt siden 2006 på det, sier prisvinneren, som betegner kvensk som et svært interessant språk, og et språk hun stadig vil jobbe for.