Ruijan Kaiku 6. oktober 1995.

 

Ruijan Suomenkielinen Lehti skrev i sitt siste nummer i 19. desember 1877 at utgivelsen av avisa skal stoppes av årsaker man ikke ønsket å snakke om akkurat der og da. Vi beklager at det har tatt 118 år til vi kan bringe mer informasjon om saken. Vi lover at dette ikke skal gjenta seg.

Skrevet av Einar Niemi, publisert i Ruijan Kaiku 6. oktober 1995.

I det 25. nummer av Ruijan Suomenkielinen Lehti, like før jul 1877, opplyser redaktøren at dette var avisas siste nummer. Den ville nå gå inn, etter å ha kommet ut i om lag et halvt år. Redaktøren skriver – tilsynelatende litt kryptisk – at «mange omstendigheter» hadde gjort det nødvendig å legge ned avisa, men at han ikke ønsket å komme nærmere inn på dem. De som hadde betalt abonnement for et helt år, ville få pengene tilbake ved henvendelse til herr Israel Bergstrøm, hvor de også ville få andre opplysninger «vedrørende avisa», om de ønsket det.
Dermed var det aller første forsøk på finskspråklig avisdrift i Norge rettet mot kvenene gått over i historien.
Hvem var så denne Bergstrøm? Hva var bakgrunnen for dette enestående avistiltaket? Og hva var «omstendighetene» omkring nedleggelsen?
Israel (også omtalt som Isak) Bergstrøm var sønn av Johan Bergstrøm, kven født i Tornedalen, som hadde kommet til Norge alt omkring 1830. Etter flere etapper, bl.a. via Hammerfest (hvor Israel ble født i 1843), havnet familien i Vadsø. Johan Bergstrøm var egentlig skredder, men ble i hovedsak småhandelsmann og baker i Vadsø. Han hadde kapital nok til å etablere seg i Midtbyen, også kalt Nordmannsbyen, i motsetning til de to Kvenbyene øst og vest for sentrum, Ytre og Indre Kvenby, av kvenene oftest kalt hehholdsvis Ulkopåå og Sisåpåå.
Israel begynte sin karriere som handelsbetjent hos Rasmus Galberg Esbensen, som siden ca. 1850 hadde bygd opp et stort handelshus i Ytre Kvenby. Rasmus Galberg tilhørte en gren av det store Esbensendynastiet, byens eldste handelshus, som hadde etablert seg i Vadsø omkring 1770. Dynastiets hovedhus lå selvsagt i Midtbyen nær torget.
Omkring 1870 etablerte Israel sin egen handel i Midtbyen, der han overtok farens hus og videre førte og utvidet farens virksomhet. Hans første kone døde etter kort tid; hans andre kone var Klara Johansdatter, født i Haparanda i 1845. I folketellingene er Israel oppført som kven og Klara som svensk. Imidlertid er det klart at begge hadde finsk som morsmål. Klara arbeidet delvis som lærerinne i folkeskolen i Vadsø, især i «forberedelsesklassene» for kvenske barn som ble drevet ei tid.

Kvenenes hovedstad
Vadsø var på denne tid en by i sterk vekst både økonomisk og befolkningsmessig. Byen hadde siden 1840-tallet opplevd stor innvandring, fra mange deler av landet, også fra Danmark, men i hovedsak fra Finland. 11860-åra ble byen omtalt som «kvenenes hovedstad i Norge». Omkring 1870 var over halvparten av befolkningen kvener med finsk som morsmål. På grunn av den stadige tilstrømmingen fra Finland og det forhold at kvenene i hovedsak slo seg ned i egne bydeler, på landet i egne bygdelag – «kvenvær» som de ble kalt -, ble språk og andre finske kulturtrekk bevart lengre i Vadsø og omegn enn de fleste andre steder der kvener slo seg ned.
I Vadsø by og landdistrikt bodde det i 1875 om lag 1.500 kvener. Tar vi med resten av Varanger området, var antallet over 3.000. Og regner vi hele Ruija, må vi opp i minst 8.000–9.000. Tilsammen var således den potensielle leser og abonnentskretsen for en finsk språklig avis ganske stor. Leseferdigheten var det ikke noe særlig i veien med. Alle de som hadde gått på skole i Finland, hadde lært å lese. I hjemmene var høytlesing på finsk vanlig, især i åndelige bøker – Bibelen, katekismen, huspostillen.
Innvandrerne kom til et moderne samfunn, med utbygde offentlige institusjoner og velutviklet forvaltning. Av samtidskilder ser en ofte at informasjon overfor kvenene om deres nye hjemsted var et problem, det kunne f. eks. gjelde skole- og skattespørsmål. Det var rett og slett behov for finskspråklig informasjon overfor kvenene. Dette behovet så Israel Bergstrøm; han sier da også selv at dette var en hovedgrunn til at han startet opp sin lille avis.

Prøvenummer
Bergstrøm var eier og ansvarlig redaktør. Men den daglige drift av avisa sto den unge Helsingforsstudenten J.G. Cajan for. Han hadde vært en vandrende ungdom, ei tid også lærer i kvenbygdene i Vadsø landdistrikt.
Det første prøvenummer av Ruijan Suomenkielinen Lehti kom ut i mars 1877. Her forteller Bergstrøm at avisa ville komme ut regelmessig én gang om uke fra 1. juli. Han presenterer også avisas program. Den skulle gi informasjon overfor kvenene om alle slags forhold som det kunne være nyttig og interessant for dem å vite noe om: Fiskeriene, handelen og andre økonomiske og samfunnsmessige forhold, men også om oppfinnelser (!) og de viktigste hendelser i utlandet; særskilt i Finland. Bergstrøm sier også at det opplagt var behov for en slik avis for kvenene, som ennå ikke behersket norsk, både for deres materielle og åndelige behov. Men han retter seg også til finlenderne i det gamle hjemlandet slik at kontakten mellom «brødre» kunne bestå. Abonnenter i Finland ønskes særlig velkommen; avisa ville være «en hilsningens budskap fra oss, deres brødre her borte i det ytterste norden, i hvis hjerter Ishavets bistre vinder ikke har klart å avkjøle de glødende varme tanker» (om hjemlandet). Et abonnement ville koste 5 kr for et helt og 3 kr for et halvt år.

Stoff om stort og smått
Avisa ble om lag slik som prøve nummeret hadde lovet, både i inn hold og utstyr. Det var en liten trykksak, fire sider og tospaltet tekst. Avisa ble trykt i Vadsø, i F. Kjeldseths trykkeri. I første nummer kan vi lese bl.a. om fiskets gang, smånyheter, giftemål, dødsfall, vær, midtsommerfeiring, Finlands Banks vekselkurser – og om den russisk tyrkiske krig.
Vurderer vi samlet stoffet som ble trykt i avisa det halve året den kom ut, blir vi faktisk imponert over stoffmengden og stoffvariasjonen. De stadige rapportene fra begivenheter ute i verden, må også ha vekket interesse, især nyhetene fra Amerika da utvandringen på denne tid var stor, især fra kvendistriktene.
De fleste numre er også krydret med nyheter fra Finland som minnet leserne fra deres røtter. Noen av disse nyhetene har nok også vekket forskrekkelse og sorg, som meldingen om at en ulv hadde tatt en 3-4-årig smågutt i Purragard i Kankaantausa, Pirkkala; mann hadde bare funnet lua etter gutten.
Den russisk-tyrkiske krig er gjenganger. Det stoffet som imidlertid får mest spalteplass, er opplysningsstoff om samfunnsforhold i Norge. Især fortelles det flittig og inngående om skolevesenet.
Den kjente skolemannen, venstrepolitikeren og kulturpersonlig heten Karl Åkre i Vadsø skrev flere opplysende innlegg og støttet avisa også ved å skrive et opprop der han oppfordret folk til å abonnere.

Motstand
Men det viste seg altså at avisa ikke klarte seg.
Én enkel forklaring på at avisa måtte gi opp var det lave abonnementstallet og at avisa ikke ble spredt nok i Ruija; dog var det endel utflyttede kvener i Amerika som tegnet abonnement. Men en viktigere forklaring, som kanskje også bidrar til å forklare den sviktende kvenske oppslutningen, er at avisa ble motarbeidet i Vadsø, direkte og inndirekte.
Dette omtales i også i avisa, som «med forundring» hadde erfart at nordmennene i byen var motstandere av tiltaket. Unntakene var svært få, nemlig Karl Åkre, presten Chr. A. Christoffersen (som forlot Vadsø omtrent samtidig med at avisa begynte å komme ut regelmessig), Kjeldseth og kjøpmannen Regnor Dahl, som var en av de ytterst få som annonserte i avisa. Her lå den største økonomiske svikten: Avisa ble nærmest boikottet som annonseorgan, med den følge at den kalkulerte inntekten på annonser ute ble.
Redaktøren sier dessuten rett ut at den nye presten offentlig hadde sagt at han ville motarbeide avisa, noe som må ha gjort inntrykk på folk. Den etablerte lokalavisa i Vadsø, Finnmarken Amtstidende, var helt taus om Ruijan Suomenkielinen Lehti; det virker som om avisas opplegg var å tie sin finskspråklige rival i hjel.

Fornorskningspolitikken
Bakgrunnen for disse holdningene hadde uten tvil sammenheng med den språk- og minoritetspolitikken som var under Utvikling nettopp på denne tid. Fornorskningspolitikken var blitt prinsipielt vedtatt av Stortinget på 1850-tallet. Til å begynne med var politikken liberal, med imøtekommenhet overfor bruk av finsk (og samisk) i skolen. Men fra tidlig på 1870-tallet ble fornorskningstiltakene skjerpet der målet var undervisning bare på norsk.
Denne tilstrammingen hadde klar sammenheng med sikkerhetspolitiske vurderinger, knyttet til forestillinger om en finsk (og russisk) fare og frykt for at finske nasjonalistiske strømninger skulle smitte over til kvenmiljøene.

Kaiku – en etterfølger?
På sett og vis fikk Ruijan Suomenkielinen Lehti en etterfølger, alt året etter, i 1879, i tidskriftet Kaiku utgitt i Oulu. I motsetning til Ruijan Suomenkielinen Lehti nådde Kaiku ut til store deler av det kvenske bosettingsområdet, også til kvenene i Varanger. Når Kaiku kom med posten, var det vanlig med samling i kvenstuene og høytidelig høytlesing.

Anmerkning: Et sett av Ruijan Suomenkielinen Lehti (kopi, red. anm.) er bevart ved Finnmarksbiblioteket i Vadsø. Avisa og historien om den er særlig omtalt av Samuli Paulaharju i Ruijan suomalaisia (1928), svensk utgave Finnmarkens folk (1973) Se også K. E. Eriksen og E. Niemi: Den finske fare (1981).