Egil Sundelin sier seg skeptisk til å la en gentest bestemme om man er kven eller ei. – Hvem man er, er et valg, sier han. Torbjørn Naimak (i bakgrunnen) tror likevel at gentest og tilsvarende teknologi kan gjøre det lettere å finne kvener utenfor kjerneområdene, slik at kvensk budskap og bevissthet lettere kan spre seg. (Foto: Arne Hauge)

 

Kvener og gener, noe å hefte seg ved?

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Det er den historiske, kulturelle og språklige bakgrunnen som danner grunnlag for hvem vi er. Ikke genetikk, sier Egil Sundelin, sentral person i den kvenske «standhaftighet» i tiårene før kvensk oppvåkning og gryende revitalisering. Han sa dette i forbindelse med Langfjorddagan 2019, da folket møttes og snakket om sine kvenske røtter.

For en billig penge kan man i dag få sine gener testet. Finne ut om slektslinjen drar sørover mot kontinentet, ut i havet til de britiske øyer, eller østover mot det som er dagens Finland. Mang en kven har benyttet seg av teknologien, og like viktig; mange andre har oppdaget at de faktisk har kvensk avstamning.

Fisk på kvensk

For Sundelin var det ingen tvil. Valget sto aldri mellom kven eller ei, men mellom kven eller norskfinlender. Noen strever, men i Egils tilfelle gikk prosessen av seg selv, fra barndommen av.

Han vokste opp i Skallelv, i et miljø hvor språket kvensk var aktivt og i daglig bruk. Ungene lærte språket gjennom handling; de gjorde slåtta på kvensk, de gjorde torva på kvensk og de gjorde fiskearbeid på kvensk. Selv om foreldrene ikke snakket kvensk til barna, gled språket likevel naturlig inn i ungenes bevissthet. Også det faktum at Skallelv var sterkt læstadiansk – Egils bestefar på farssiden var foruten lærer også liberal læstadianerpredikant – satte sitt kulturelle preg på ham og de andre barna.

Gener mindre viktig

– Det at man kom ut av skapet har å gjøre både med min kulturelle og faglige bakgrunn, sier Sundelin, og forteller om da man gjennom sytti- og åttitallet i studentmiljøet hvor han inngikk, ble mer bevisst på hvem man er. I dag får Egil ofte spørsmål om hvem han er, svært ofte relatert til gener og opprinnelse.

– Jeg tror ikke det er det viktige, at man får lest av sin genetiske bakgrunn, fastholder Sundelin, som derfor heller til den oppfatning at hvem vi er, er et valg vi gjør. Det handler i liten eller ingen grad om gener og blod.

Blodgiveren

– Hvis det var så enkelt som blod, så kunne man skifte blod på alle innvandrerne, så ble de norske. Men slik er det naturligvis ikke. Til syvende og sist dreier det seg om hva man velger selv, ikke blod og genetikk, sier Sundelin, som her minnet om sketsjen Blodgiveren i Wesenlunds skikkelse, der Marve Fleksnes ikke ville gi blodet sitt til hvem som helst, ingen svensker eller folk under byråsjefs status.

Men teknologien fins, og en av dem som setter pris på muligheten til å sjekke sine gener for eventuelle kvenske røtter, er Torbjørn Naimak, tidligere vegsjef for Nord-Norge og nestleder i Tromsø kvenforening.

Gentest forenkler jobben

– Tidligere var kunnskap om ens egne røtter veldig basert på overføring gjennom fortellinger, i dag har det blitt mye lettere å gå inn på data og finne ut mer, tegne slektstrær med langt større letthet enn før. Da kan også unge mennesker lettere finne ut om sine røtter, sier Naimak.

Dokumentasjon og bevisstgjøring på at det fins svært mange med kvenske røtter, er således viktige elementer, mener Naimak. Nøkkelen framover ligger i å nå kvener utenfor kjerneområdene, og her er altså teknologi som gentester svært nyttig, mener han.

Nå ut til mange

– Det er viktig at vi tar inn over oss erkjennelsen om hvor omfattende det kvenske er. Det er ikke bare kvenbyen Vadsø, at det kvenske stopper der. Det er så mye, mye mer. All ære til Børselv og andre plasser som har greid å skape miljøer, men det er mye mer enn det også.

– Det er viktig å få med, i bevisstheten rundt dette. Og det er viktig å få vist at vi er mange, og mange flere enn folk gjerne har trodd, sier Naimak, han var for øvrig moderator under møtet i Langfjorden.